Det finnes sikkert bøker med samme tematikk og vittigheter - bedre enn denne - med det forandrer ikke ikke opplevelsen. (Viser til blogginnlegg for en litt mer detaljert fornøyelsesrapport :-))
(Meyer sin har jeg ikke lest)
Viser 3 svar.
Lenge siden du skrev blogginnlegget, men jeg leste det nå i kveld. Du skriver at du IKKE liker overaktive innblandende fortellere.
Jeg var på et skrivekurs i kveld, og der ble denne boken trukket fram som et kroneksempel på nettopp dette, med et par illustrerende avsnitt opplest. Jeg er hjertens enig i at partiene der fortelleren blander seg inn fungerte særdeles dårlig, og generelt er en uting. Det blir spesielt ille av at boka er skrevet i nåtid, da blir avbruddene i handlingen enda mer brutale.
Artig at gamle blogginnlegg også blir lest. Jeg er fortsatt like irritert på fenomenet, og det dukker stadig opp. En ting som er enda verre, nå som jeg først har begynt på kjepphestene: Forfattere som skriver seg inn i sin egen fiksjon, enten som karakter eller et nærvær i teksten. I den boka jeg leser nå, hvor hovedpersonen vurderer å lese ei bok av forfatteren. Arghh,,
Skrivekurs høres forresten spennende ut.
He-he, mye det går an å ergre seg over. Selv hadde jeg en litt motsatt erfaring for litt tid siden. I den nye Knut Gribb-boka har noen av karakterene en lesesirkel. Og noen av bøkene de leste fikk jeg selv lyst til å lese, og har kost meg med etterpå.