Bokelskere.no

Som eksempel vil jeg bruke Knausgård sine; Min kamp.
De er en roman , men hvorfor.? Hva er forskjellen på hans fortellinger om sitt liv og andre som skriver om seg selv. ? Hvem bestemte at Min kamp skulle være romaner og ikke biografier.?

Av alle forfattere som gulper opp mer eller mindre selvopplevde ting, synes jeg Knausgård gjør det på en fortreffelig måte.

Vigdis Hjorts "Tredve dager i Sandefjord", går vel også for å være roman. Det holder tydeligvis at hovedpersonen heter "Tordis" og ikke Vigdis. Det er jo bare patetisk. (Nå har jeg ikke tenkt å lese boka, men forbeholder meg retten til å kritisere, på lik linje med Knausgård-haterne).

Når det gjelder Knausgård er det et relevant spørsmål du stiller. Prosjektet hans ligger i et slags grenseland. Noen kaller det "selvskriveri". Andre "en selvbiografisk romanserie". Når en forfatter bruker reelle navn på personer som har levd eller lever og hevder i intervjuer at det han skildrer er så tett opp til virkeligheten som han kan erindre, så nærmer han seg det selvbiografiske. Fenomenet Min kamp har vært diskutert her inne i tidligere tråder. Noen synes skrivemåten er spennende og avslørende, andre mener at dette blir ullent, da det blir vanskelig å skille fiksjon fra en etterrettelig skildring av "slik det var". Uansett vil det være biografiske og selvbiografiske elementer i all fiksjon. En forfatter høster jo sitt materiale fra eget og andres liv.

En bografi skal vel tilstrebe å være så etterrettelig som mulig. En kildebelagt gjengivelse av fortiden. KOK (som jeg startet på i helgen) gjengir jo i beste fall stemninger. En husker ikke hendelser 30 år tilbake i tid med en slik detaljrikdom som i KOKs tekst.

En husker ikke hendelser 30 år tilbake i tid med en slik detaljrikdom som i KOKs tekst.

Det tror jeg du har delvis rett i. Men av og til er det forbløffende hvilke detaljer man faktisk husker fra et langt liv.

Når det er sagt: Jeg tror ikke selvbiografier heller er helt etterrettelige. Det en person husker fra sitt eget liv er som oftest sett gjennom mange filtre med ulike farger og mønstre. Hvem har ikke opplevd å fortelle om et barndomsminne (i et familieselskap, for eksempel) - bare for å bli korrigert med "Nei, det var da ikke sånn det skjedde!"

For å komme tilbake til utgangspunktet: Jeg tror ikke tradisjonell litterær bås-tenking er anvendelig på all litteratur. Erindringer kan plasseres i mange slags båser.

En roman er en prosafortelling der handling og persongalleri er oppdiktet, men som likevel beskriver en "virkelighet".

En biografi skal være en fortelling om enkeltmennesker, følelser og hendelser. En selvbiografi har derfor et preg av selvbekjennelse og "utlevering". En selvbiografi er også en subjektiv bekjennelse, i motsetning til biografier skrevet av andre.

Ut i fra disse begrepene skulle vel Min Kamp være en selvbiografi og ikke roman. Og flere steder leser vi at dette er et selvbiografisk verk. Men K.O.K. garderer seg og sier at dette er slik han husker ulike hendelser, det er ikke sikkert det er slik det har foregått. Samtidig så sier han også at det er flere ting i romanen som er fiktive/oppdiktet, derfor kan det ikke kalles en "ren" biografi. Hva som er fiktivt og hva som er sannhet er det vel bare han og de involverte som vet.

Kanskje prøvde han å gardere/beskytte seg ved å kalle dette en roman?

Det er en roman om livet hans.

Men også en biografi.

Det er vel fordi han ikke skriver 100% om sitt eget liv. Noe av det er fiksjon. Jeg har de første 5 bøkene, men har ikke kommet så langt til å sette meg for å lese de enda.