Hvis du nyter ensomhetsfølelsen hos Indridason så vet du litt om hva jeg er ute etter. Og jeg vet at jeg er i overkant kategorisk når jeg ber om mannlige forfattere og mannlige detektiver, et maskulint miljø med tungsinn og mørke bakgater. Vel, men det er nå engang meg. Og nå har jeg fått masse tips. Tusen takk!
En liten digresjon: Jeg har en følelse av at kvinner ikke har så lett for å fokusere på vanskelige oppgaver (som for eksempel å redde verden fra ondskap) hvis de selv er tynget av personlige problemer, mens menn muligens har denne evnen. Jeg ser lettere for meg en mann enn en kvinne som nærmest på trass rydder opp i samfunnets kloakk mens han tier om grumset inne i seg.
Igjen kategoriserer jeg, men dere kloke kvinner her inne: Er jeg helt på jordet?
Viser 6 svar.
Ja..., det var derfor jeg anbefalte deg å ta en titt på Denise Mina. Hun er en såkalt "mørk" krimforfatter med en annerledes tilnærming til det meste. Faktisk så falt Mina enda mer i smak hos husets mannlige del av husholdningen, men når du ikke vil prøve så får du nå bare sitte der med dine mannlige krimforfattere...:-)
Ja det er du. Dette er båstenkning, Jan. Jeg kjenner noen "persilleblad" av noen menn som ikke en gang ville drømme om å gjøre en flue fortred, og som ikke ville like " Mengele Zoo" noe særlig, ei heller annen brutal krim, eller tvilsomme metoder for å redde regnskog og annet. Men jeg kjenner kvinner, tøffere enn toget, som verken problematiserer seg selv eller omgivelsene. Og de elsker svart og burlesk humor, så vel som krim av tøffeste merke. Disse kvinnene er idealister, brenner for mye, og elsker lille Minos og hans ukonvensjonelle midler i sin streben for en bedre verden. Selv er jeg en fredelig mormor til daglig, men synes det er helt greit å bruke det som finnes av tilgjengelige metoder for å fremme fred - samt en sunn og økologisk verden. Og når det kommer til handling har det vel liten betydning hvilket kjønn vi har. Det er vel ikke så mye du og gutta dine får utrettet heller. Men i litteraturens verden kan vi jo boltre oss og ta ut det "i oss" som vi brenner for. Kanskje har du noe rett i (igjen) at flere menn enn kvinner liker maskuline miljøer med tungsinn og mørke bakgater. Men ikke tro at kvinnene glimrer helt med sitt fravær.
Mulig jeg var litt uklar. Jeg mente altså ikke at kvinner ikke liker samme litteratur som menn. Det har fremkommet i tråden her at mange kvinner faktisk foretrekker langt tøffere og mer brutal krim enn det jeg gjør.
Min betraktning var derfor en digresjon og gjaldt troverdigheten til den typiske krimhelt ala "crime noire", altså den tause, litt alkoholiserte og asosiale detektiv som roter rundt i samfunnets underverden, nærmest som terapi for å slippe å konfronteres med sitt eget grums. Jeg ser denne karakteren lettere for meg som en mann enn en kvinne. Selv om jeg sikkert igjen kan beskyldes for båstenkning.
Mitt inntrykk av den klassiske detektiv-kvinnen er at hun er klartenkt, smart, tøff, men har også et ganske ryddig privatliv, og dersom hun har problemer privat, så har hun noen hun snakker med det om. Hun behøver ikke å bruke sin detektivgjerning som terapi. Jeg har vanskelig for å se for meg den tause, mutte kvinnen som dukker opp fra kloakken med skurken i håndjern.
Ett unntak (og det er solid!) er Larssons skildring av Lisbeth Salander i Millennium-trilogien. Men hun blir likevel mer skildret som et offer enn en som rydder opp. Hun er mer hevngjerrig enn drevet av edle prinsipper om rettferdighet. For igjen er det en mannlig mesterdetektiv Blomquist som rydder opp og sørger for orden i kaoset.
Sorry Jan. Jeg var for rask her. Ser nå klart hva du mener, og når jeg leser innlegget ditt igjen er det ikke det minste uklart. Jo, du har nok rett i at det er slik. Kommer ihvertfall ikke på noen tøffe " detektivdamer" i farta.
Puh! :)
Sist sett
