Bokelskere.no

Jeg leser Kristin Lavransdatter for andre gang, og det dukket nå opp et lite spørsmål. Mulig bitteliten spoiler for de som er helt ukjent med verket.

Jeg har nå kommet til det puntket i historien der Kristin har vandret til Nidaros for å få syndsforlatelse. Hun har med seg en gullkrans, som hun skal levere i kirken for å gjøre bot. Denne benevnes som møenes æressmykke, men hva slags krans er det egentlig? Hvilken funksjon hadde den sånn generelt sett? Jeg har aldri vært borti dette tidligere, og er nysgjerrig.

Lurer forresten også på hvilken sykdom bukrev er?

Kanskje finnes det et klokt hode eller flere her inne som kan opplyse meg. :)

Jeg koser meg forøvrig veldig med boka, synes historien er spennende, fascinerende og tankevekkende. Og den er slettes ikke i nærheten av å være så tung som jeg syntes den var da jeg var 18 år, og leste gjennom den på både godt og vondt får man vel si... Det hjelper med noen (lese)år på baken!

På svensk er det en sykdom som kalles "bukrev", og det er en mage og tarmsykdom. Ordet ble brukt i eldre tider om kolikk,magesår og blindtarmsbetennelse..

Takk for svar! :)

Jeg trodde også at den skulle være kjempe tung da jeg begynte å lese den til en særoppgave på videregående, men ble utrolig positivt overrasket! Historien var faktisk veldig lett å følge og syntes boka var spennende og engasjerende hele veien gjennom.. Takk til læreren som overbeviste meg om å prøve!

Så bra at du ble overbevist - og positivt overrasket!

Ble ferdig med boka tidligere i kveld selv, har brukt lang tid på den denne gangen. Ikke fordi den ikke fenget eller ikke interesserte, men fordi jeg har kost meg med den i små doser nå og da og ikke stresset med å lese den ferdig. Jeg fikk utrolig mye mer ut av den denne gangen enn forrige gang. Jeg la merke til flere nyanser, forsto mer av forholdet mellom Erlend og Kristin (og Kristin og foreldrene og andre mennesker nær henne), syntes de religiøse innslagene var mer interessante denne gangen osv.

Jeg skal vente noen år og så lese den på nytt igjen, for jeg tror dette er en bok som bare blir rikere for meg for hver gang jeg leser den. :)

Tror det er ca 2 år siden jeg leste Kristin Lavransdatter nå.. Fant den frem for å legge den i boklista mi og tror du har inspirert meg til å lese den en gang til når jeg er ferdig med serien jeg holder på med! Veldig morsomt, for det er normalt ikke en bok jeg ville ha valgt men jeg likte den som sagt faktisk veldig godt:)

At kransen ble sett på som "møenes" - de ugifte og uskyldige kvinnenes - æressmykke, skyldes vel at det bare var de som kunne bære en krans i håret. De gifte kvinnene måtte gå med håret tildekket.

Aaah... Takk for svar. Så dette var en slags form for hodepynt, fram til man giftet seg? Må vel ha vært mest for de velstående forsåvidt, ettersom den var laget av gull?

Ja, - jeg vet ikke helt dette her. Hadde hun en ekte gullkrans med seg, eller var det mer symbolsk? Pinlig at jeg ikke husker det, etter å ha lest boken så mange ganger, men det er lenge siden sist! Og jeg tror nok - men vet ikke - at utgangspunktet var at de unge kvinnene pyntet seg med blomsterkranser i håret, - så kan vel noen rikinger ha fått laget seg kranser av edle metaller. Poenget er at den ble et slags symbol på deres jomfrudom, det viktigste unge kvinner hadde;)

Ja, hun har med seg en virkelig gullkrans som blir veid. Uansett så gir dette med kransen mye mer mening nå, så takk skal du ha. :)

Det var vel noe i forbindelse med selve bryllupet, - at hun hadde på seg kransen først, og så hjalp konene henne med å få på hodelinet etterpå? Hun kom jo fra en holden familie, men at hun hadde en krans av gull, det husket jeg ikke, - det er jo ganske voldsomt!

Under bryllupet har hun jo brudekronen, så det ar vel ikke noe med kransen å gjøre. Jeg har alltid forstått at kransen henspeiler på den gullkransen hun blir tilbudt av alvemøen i skogen da hun er liten, etter først å ha bundet seg en blomsterkrans i skogen. Alvemøen og hennes krans er jo ikke ekte, men forstås vel mest symbolsk som en fristelse som Kristin rømmer ifra, men som hun allikevel tenker mye på senere med en viss lengten. Det blir liggende noe skamfullt over denne hendelsen, og den hjemsøker Kristin ved flere anledninger senere, og danner grunnlaget for samtaler om hvorvidt man skal nøye seg med det gode i livet og leve et godt og trygt liv, eller om man skal ta de beste dagene man kan få, og risikere å gå til grunne som en følge av dette.

Det er en vidunderlig roman! Møenes æressmykke vet jeg ikke noe om, men bukrev mener jeg er en betegnelse på mageondt av forskjellig slag.

Takk for svar! Ja, det kan vel stemme godt det, for det var en forferdelig lukt i det herberget Kristin overnattet i, hehe...

Lukt var det nok mer av før....Jeg blir noen ganger skrekkelig praktisk når jeg leser, og lurer på alle mulige hverdagslige ting som ikke minst kan skape lukt...

Haha, ja! Nokre gonger er det jo så sterkt at ein berre må ta pause. Eg las «profetene i Evighetsfjorden», og då måtte eg rett og slett nokre gonger legge boka vekk for å puste, det vart så mange lukter...