Bokelskere.no

Ja. Det er herleg å lese skildringane av Squeers! Sarire på sitt beste! Men historiene i kap. 6 er vel noko av det dårlegaste Dickens har skrive? Kommentarane i utgåva mi seier at dette er fyllstoff for å - ja, nettopp: - fylle heftet med denne bolken av føletongsromanen. Det blir vel stiging etterpå, skulle eg tru.

Takk for "advarslene" ang. kapittel 6 - det var rett og slett kjedelig. Men allerede i kapittel 7 er vi tilbake i god Dickens-stil!

Selv om boken er morsomt og ironisk skrevet, kan jeg ikke la være å tenke på de realitetene som ligger bak. Spesielt Nicholas første møte med guttene i Mr. Squeers' skole gjør inntrykk. Les langsomt, her er fine og såre formuleringer:

"Det var små ansikter som skulle ha vært vakre, men nu var formørket av den skuling som håpløs, hundsk lidelse gir; det var barndom med øiets lys kvalt, dens skjønnhet tapt, og bare hjelpeløsheten igjen..."

Og - det å sette bort barn med funksjonshemninger, eller såkalt vanskelige barn, ligger ikke så langt tilbake i vår historie.

Og eg har lese ein stad at Dickens godt kunne ha teke hardare i for å skildre skolemeistrane slik dei kunne vere på verste. Forferdelege saker, ja.