Synes ikke det er så lett å skrive om denne boka. Mye skyldes skyhøye forventninger (vanskelig å leve opp til, fordi jeg er så glad i disse Jarle Klepp bøkene). Kompani Orheim er en av mine definitive favorittbøker. Skal godt gjøres å leve opp til det. Gledet meg egentlig litt til at Jarle skulle bli voksen og. Jeg hadde en god leseopplevelse med denne også, men for meg når den ikke helt opp på Kompani Orheim, eller Mannen som elsket Yngve nivå. Men langt bedre enn den forrige. Det er som jeg ikke kommer like nær inn på, det blir ikke like inderlig. Kanskje fordi tenåringer er mer inderlig enn man noen gang er både før og etter, kanskje blir dette derfor annerledes? Eller skyldes det at Renberg blir mer "ærlig" når han skriver om gamle dager, altså ungdomstida? Eller er det den fortellende stilen som gjør det, han forteller mye om faren. De bitene er ikke like "her og nå", men mer tilbakeskuende refleksjoner. Det blir jo noe annet. Men det er også innsiktsfullt. Det er noe med dette, hvordan en tenker om ting som skjedde etter at en blir voksen, det med å reflektere rundt de andre som også ble preget av faren og hans liv. Det sterkeste i boka for meg ble likevel forholdet til datteren og hennes måte å forholde seg til den døde farfaren. Åh, så nydelig og så godt det illustrerer hvordan en sjøl må forholde seg til sine foreldre på nytt, på en eller annen måte annerledes, gjennom sine egne barn, og deres forhold til besteforeldrene, døde som levende. (Ble sittende oppe på natta og lese ferdig denne). Tror ikke jeg skal si så mye mer. Eller... Fantastisk der tittelen kommer fram i boka, forresten. Den likte jeg godt. Og beskrivelsene av det første møtet med "jenta fra fortiden", herlig. Grusomt herlig. Må bare si god lesing.
Sist sett
