Bokelskere.no

Så var jeg endelig klar for å begynne på Min kamp 1-5. Jeg må nok innse at jeg ikke er noen samleser og har ikke hatt lyst før nå.

Men kom over et godt tilbud, kjøpte de første 5 og skal snart i gang!

Så, til dere som har lest: Hvorfor er dette så bra? Hva sier Knausgård noe om? Hva bør jeg tenke på når jeg leser eller hvilke assosiasjoner fikk du? Hva kan historien sammenlignes med? Osv osv....., som dere forstår er jeg ute etter all inspirasjon dere kan komme med nå som de litt mindre trege venter på bind 6:)

Er fortsatt bare halvveis i bind 2. Har ingen hast.

Denne humra jeg litt godt over i dag da jeg leste Aftenposten -liker det om Knausgård-hyllesten får litt ramsalt å bryne seg på;):

En kamp for det første kjønn

Noen som vil kommentere?

Det var mye debatt omkring Knausgårds syn på den moderne (og kanskje særegent skandinaviske) mannsrollen, med hva dette innebærer av mykhet, følelser, trilling av barnevogn og husarbeid, da den første boka kom ut. Nesten rart at et klart feministisk perspektiv ikke har gitt seg til kjenne før nå (så langt jeg har registrert). Har ikke lest bøkene, men er ikke overrasket over at det er mye å ta tak i med en slik innfallsvinkel. Er dog overrasket over reaksjonene i denne tråden. Artikkelen tilbyr et bestemt par briller man kan lese Knausgård med, og de vil som alle andre par, for eksempel ens egne, tilsløre deler av teksten og synliggjøre andre momenter ved den. Noen spørsmål man kanskje gjør lurt i å stille seg i møtet med en slik artikkel:

1) Kan dette perspektivet og denne artikkelen ha en verdi, uavhengig av hvor "sanne" postulatene er? En teori kan være berikende selv om man ikke er enig i dens grunnleggende påstander.

2) Trenger det være kjent for Knausgård selv hvordan den diskursen han fører om kvinner (en diskurs kan også innebære utelatelse) inngår i, er et produkt av eller reproduserer visse forestillinger om kjønn og makt?

3) Er ikke hvilket syn man har på mannen nærmest uløselig forbundet med hvilket syn man har på kvinnen? Man kan fremme et nedsettende syn på kvinner uten at man skriver nedsettende om dem.

Jeg ville sagt ja, nei og ja. Utover det har jeg ingen formening om hvor jeg skal plassere tilfellet Knausgård. Men hva boka "er", selvbiografi, selvutlevering, dokudrama, har fint lite med dette å gjøre. Det er ikke noe som kan unndra den fra å bli lest kritisk.

Man kan selvsagt protestere på grunnlag av at man misliker det som er sagt eller synes det er helt på jordet, men det er ikke særlig spennende.

Takk for godt svar. Jeg tror vi skilles ad ved synet på vranglesning, som jeg mener er umulig. Og hun eksemplifiserer hele veien for å underbygge sine argumenter, man trenger ikke være enig i disses validitet, men man bør kanskje kunne møte henne på samme vis. Hva er integritet i møtet med en bok? Er det å ukritisk innta posisjonen "nå leser jeg Knausgårds liv og må ha i bakhodet at dette er en mann" (og videre at dette er ett enkelt liv og bare det, etter mitt skjønn en sladderaktig måte å forholde seg til boka på) eller er det å være bevisst på større sammenhenger og diskurser som Knausgårds ord kan tre inn i eller utfordre? At det som skrives, uavhengig av om det er av og om en mann eller ei kvinne, alltid vil være under tung innflytelse av kulturen, av samfunnet.

Ingen er alene, heller ikke Knausgård, selv om han kanskje leker med tanken, og man forholder seg til alt, hele tiden, blott ved å være til. Kun ved å lese Knausgårds bøker, kun ved å lese hva som helst, inn i den betydningen og rollen det har i samfunnet, kan det være interessant. Det er dessuten, tror jeg, fullstendig umulig å unngå dette. Alle har oppfatninger de bringer med seg i møtet med en bok. Tar vi med oss en teori som kan virke litt fremmed for oss på lasset kan vi i det minste minske risikoen for en lite kultiverende reproduksjon av det vi allerede mente vi visste.

Nå vet ikke jeg hva hun skriver om Strindberg, men om hun i den aktuelle teksten ikke ser ham i et feministisk lys, men fokuserer på noe annet, så synes jeg hun skal slippe at denne parallellen dras. Uansett vil en kontekstuell lesning langt på vei frikjenne Strindberg kontra KOK (datidens norm hva kvinnesyn angår var jo en ganske annen enn dagens).

Jeg synes dine tre spørsmål er presise og relevante. Jeg er veldig enig med deg, selv om vi kanskje, om vi går dypere inn i materien, vil være uenige om hvor langt vi vil gi relativismen en tjangse. Jeg synes ikke enhver metode eller teori er verdifull kun fordi den er en metode eller teori. Jeg må kunne sannsynliggjøre for meg selv via kunnskap eller erfaring at den er anvendbar på virkeligheten slik jeg klarer å forstå den.

Vi er nok ganske enige i det og. Det finnes åpenbart svake teorier, gjerne koblet tett til interesser. Da er det hva som følger i kjølvannet, hvordan de dementeres, som er interessant og som kan ha en verdi. Men ta for eksempel den feministiske innfallsvinkelen til Knausgårds mammutprosjekt, man vil fort kunne justere terrenget etter kartet om man ikke korrigerer med annen viten og forståelse, men mest sannsynlig vil noe uansett ha blitt brakt til overflaten på veien. Jeg har sans for kontekstuell lesning. Kontekst, kontekst og atter kontekst. Selv den latterligste actionfilm kan bli spennende i det kontekstuelle lys. Alt betyr jo noe. Teorier kan være nyttige for å synliggjøre hva noe betyr, eller i det minste skape diskusjon om det. Knausgård i en kontekst ala "kjønnenes symbolske posisjon anno totusenognoe", ja takk, jeg tar gjerne med også det hjelpemiddelet i lesningen.

Knausgårds kvinnesyn kan man kanskje tolke seg fram til gjennom skildringen av hans liv og handlinger; hos Strindberg mangler det vel ikke på uttalelser om og karakteristikker av kvinnekjønnet? Så hvis det er kvinnesyn det handler om, forstår jeg godt at hun setter de to i hver sin bås. At det er Strindberg som får applaus, er jo mer aparte - fra en som titulerer seg med "feminist".

Hun skriver i teksten at hennes studenter reagerer på nettopp dette, at de må lese Strindberg med sitt nedsettende kvinnesyn. Hun skriver st hun likevel mener han var en fornyer.

Jeg synes i hvert fall Strindberg- artikkelen supplerer bildet av fagpersonen Ebba Witt-Brattsröm i tilstrekkelig grad til å spenne ben under din teori om at Brattsröms Knausgård tolkning handler om henne selv og hennes behov for bekreftelse og manglende integrering i seg selv:)

Jeg har ambisjon om å lese ferdig Knausgårds Min kamp og er kanskje enig med deg når jeg er ferdig, kanskje ikke. Jeg synes uansett kjønnsteori er spennende og vil ha dette perspektivet i bakhodet når jeg leser. Det er sagt og skrevet så mye om disse bøkene at når en er så treg som meg kan en like godt være bevisst alle oppfatningene en har registrert på veien, som å prøve å fortrenge de.

En ting som skiller de to er ihvertfall tida de levde og skrev. Vil tippe en bør tolke kjønn i Strinbergs tekster annerledes enn i Knausgårds, dersom en tar hensyn til forfattererenes livsverden.

Egentlig er det vel ikke bøkene Ebba skriver om, men Karl Ove Knausgård som person. Forutsatt at vi tar bøkene hans for det han sier de er: et oppriktig forsøk på å "finne seg sjæl". Jeg har ikke lest den siste boka, men ut fra de fem første mener jeg å lese at Knausgård legger stor vekt på å være ærlig om livet og kampen sin. Så kan man jo like eller mislike det konseptet.

Ebba mener altså at bøkene ikke fortjener all opphaussingen, fordi de skildrer en person som ikke verdsetter kvinner høyt nok. For meg er sånt ikke bok-kritikk, men person-kritikk. (Og den er kanskje berettiget - Knausgård har jo stilt seg lagelig til for sånne hogg). Å slakte en bok eller bokserie fordi hovedpersonen ikke har de "rette" egenskapene, virker i beste fall uprofesjonelt i mine øyne.

Tja, skrev han uten å ville nå noe utover seg selv, uten å ha et budskap kunne han vel holdt seg til dagbok;) Et menneske som tolkes av et annet menneske. To tekster. Den ene om den andre.

Synes tankene til Ebba er ganske originale, og originale tanker er alltid velkomne. I alle fall hos meg.

Jeg har ikke lest den andre boka som nevnes, men jeg klarer ikke helt å dele det jeg tror er artikkelforfatterens syn. KOK skriver ut i fra sitt eget liv, sitt eget perspektiv, så kan man jo like det eller ei. Mannsjåvinist? Nja, kanskje, men betyr det at kvinnene er i bakgrunnen i hans historie at han ikke verdsetter kvinner og kvinners verdi??? Og kanskje har jeg ikke helt fått tak i hva artikkelforfatteren egentlig vil fram til...

Jeg tenker at han står for det han skriver og må ta konsekvensen av det. En konsekvens er at noen tolker han dithen:) Jeg synes det var en frisk innfallsvinkel, men har ikke lest nok til å mene så mye om den. En ting har jeg dog også bitt meg merke i og det er "namedroppingen" av andre store menn, det intellektuelle fellesskapet med menn og det dagligdagse og fysiske med kvinner. Tror forresten ikke du misforstod teksten til litteraturviteren. For du har jo også lest Knausgård. Du tolker han annerledes og det har i seg selv en verdi. Kanskje dere bare er uenige:)

Jeg likte denne artikkelen så takk for at du la den tilgjengelig. Det annet kjønn har jeg nettopp bestilt på salg hos en antikvariatforhandler og får den veldig rimelig. 5 av Knausgårds Min kamp bøker har jeg kjøpt på tilbud, venter bare på at den siste skal komme på tilbud. Må innrømme jeg har ikke kommet så langt som til lese eller bla i bøkene enda.

Ingen har kommentert, ser jeg. Jeg leste bare fort igjennom. Det blir litt unyansert for meg. Tenker at det er en grunn for at han har fått så mye publisitet, og at det ligger litt i tiden.

Leste annonsen i går og kommer inn på bokhandelen i dag, og noe av det første jeg ser er novellesamlingen til Linda Boström Knausgård.

Hun hadde dessverre ikke ligget midt i mitt åsyn uten å være gift med han, og der begynner det å skurre for min del.

Kvinnehistorie... Kvinnehistorie....?..?

Nå forstår jeg ikke hva du mener Gretemor:) Denne kommentaren gikk på verket Min kamp og hadde vel ikke så mye med konas debut å gjøre?

Men her fikk hun gratis reklame.

Joda, men hun var vel egentlig kjent før mannen sin var hun ikke det da? Hun kan jo ikke slutte å skrive selv om mannen er "Norden-kjent" :-)

Jeg har aldri hørt om henne, men så har jeg ikke lest noe i forbindelse med Min Kamp serien. (Virker som jeg trenger krefter for å være med på dette hekkeløpet).

Det skjønte jeg, så var det en digresjon fra min side.

En avsporing vil jeg si. Kan ikke helt se hva en fagpersons analyse av kjønnsperspektiver i Knausgårds verk har med "kvinnehistorier, kvinnehistorier, kvinnehistorier" å gjøre. Ikke forklarer du det heller. Jeg synes også det er fantastisk å høre hvordan en kan avvise et skrivende menneske og en kunstner kun fordi hun er kraftig utlevert i sin manns romaner. Er hennes åndsprodukter dermed å betrakte som hans eiendom? Burde hun holde seg til morsrollen heretter eller kan hun fortsette å utøve sitt yrke? Selvsagt er bokbransjen forretning og de finner de markedsføringstriksene som fungerer.

Jeg trekker tilbake hele avsporingen min.

Da har jeg lest første bok. Jeg er enig i at enkelte av Knausgårds observasjoner er veldig presise. Han beskriver ting vi stadig fornemmer, men sjelden noen setter ord på eller klarer å beskrive godt. Som for eksempel følelsen av at rom endrer karakter, lukt og stemning med hvem som er i rommet og hvem som betrakter.

Til diskusjonen om sannhet, virkelighet og utlevering av levd liv tenker jeg Knausgård svarer litt selv der han skriver at i alle gode historier så må innholdet underordne seg formen. Mange vil jo mene at Min kamp 1 er en god historie:) Knausgård har satt livet inn i en form der det engasjerer. Skrevet en roman inspirert av virkeligheten.

Om utlevering av andre er det mye sårt i bind 1. Samtidig kunne det ha vært svært mange sin historie. Det er bare vanligere å sette privatliv og fasade først. Til ettertanke synes jeg det er at en person som farmoren forblir en fryst skikkelse i folks bevissthet. I mellom to permer i norsk litteraturhistorie, mens forfatteren som mange anmeldere mener utleverer seg selv framfor noen, også er noe utenfor bøkene i folks bevissthet. Han lever, intervjues og fotograferes. Han er et sammensatt menneske beskrevet av mange og seg selv og kan hele tiden endre seg. Farmorens historie har forfatteren tatt eierskap til og det står ikke i hennes makt å supplere bildet.

Du har en vinkling på dette med farmoren som jeg ikke har tenkt på. Det skal jeg gjøre. Min opplevelse av hans historie er hans egen inkompetanse og uforstand i forhold til det som foregår rett foran øynene hans uten at han ser og forstår. Hans utrolige hjelpeløshet i forhold til farmoren. Der det å tørke opp pisset er lettere enn å ta fatt i problemet. Jeg er helt enig i at dette at det kan være mange sin historie og det er vel mye av kjernen. Det kunne like godt vært jeg som var like hjelpeløs...

Ja, han får uttrykt hjelpeløshet. Det er et valg han har gjort.

Hvis farmorens liv også kan være alles historie, er det jeg og du som kan ende opp i en svinesti i vårt eget piss. Jeg føler at det i tilfellet også blir en bit av meg, men det sier ingenting om den jeg er nå, har vært eller kommer til å være annet enn akkurat i den fasen av livet.

Knausgård får også fram fortiden. Slike historier alle besteforeldre har. Det er en styrke ved denne delen av historien, men det er likevel utgangen vi vil huske fra denne første boka. Jeg tenker noe på dette med farmorens valg eller kanskje mer hvor nådeløst ute av stand til å ta vare på oss selv vi kan bli. Og at hun, som en av de mange, fikk forstørrelsesglass på denne delen av livet så vi alle kan se.

Jeg synes beskrivelsene er i en humanistisk ånd. De er såre og gjort med hjertet, slik jeg oppfatter det. Og jeg tror en del kunne ha gitt sitt forhåndssamtykke til et skrivende barnebarn om de visste at de kunne forvente samme varsomhet. Så påstandene om at dette erskrevet i ondskap synes jeg ikke blir sannsynlige av å lese boka. Selvsagt med forbehold om at det vet bare forfatteren og kanskje ikke han en gang:)

Vi kan bare tolke teksten og stole på egne følelser når vi leser teksten. Og jeg opplever ikke uthenging eller ondskap. Og jeg er enig - historien forteller noe universelt som kan hende oss alle. Og hender oss alle en eller flere ganger i livet - at vi ikke mestrer å be om hjelp eller se at en har et problem. Men det har slått meg før med boken "Meg eier ingen" og diskusjonen rundt den og denne av Knausern at det virker som om utlevering av skitt og kroppsvesker på avveie er tungt for pårørende å oppleve at andre får ta del i.

Det høres ut som du gir deg med den første eller? Vil bare gjøre oppmerksom på at bok nr.2 er etter min mening den klart beste av alle sammen.

Nei:)! Jeg skal lese mer. Jeg likte dette og jeg liker også bøker som gir litt å gruble på. Gleder meg til nummer 2. Det jeg reflekterte litt rundt var bare at en slik historie ikke er helt uproblematisk. Samtidig synes jeg det er spennende det Knausgård skriver i fra Gøteborg der han kommer inn på hvordan en tekst må underordnes formen for å bli god. Jeg tror ikke det er mulig å beskrive livet akkurat slik det er, men i diskusjonene om Min kamp virker det noen ganger slik.

Nå husker jeg ikke om det er i bok 2 han forteller om konens fødsel. Det er en utrolig sterk og flott beskrivelse. Skal du lese alle er det ikke så nøye om det er i nr 2 eller 3 forresten. Gled deg okke som.

Jeg liker best de to første bøkene som er essayistiske og utspiller seg i nåtid. Ikke like klassiske i oppbygging - og dette skal angivelig også sekseren være skrevet i tråd med. Bind 3-5 er en mer klassisk oppvekst historie om en gutt som vokser opp. Kos deg!!

Finner du berøringspunkter mellom hans liv og ditt liv, er du et godt stykke på vei :-) Håper du finner lyst og inspirasjon.

Og de som har lest boka "Ute av verden" vil finne ut at stoore deler av denne boka kommer i et av de andre bindene, bind 4 tror jeg. Jeg ble litt "snurt" da jeg oppdaget dette.

Har heller ikke lest den, men forstått det igjennom alt som er sagt og skrevet om Min kamp- prosjektet. Tematikken i "Ute av verden" er av det slaget jeg vanligvis klarer å mobilisere svært liten forståelse for. Så om ikke Min kamp handlet om noe mer tror jeg ikke jeg ville tatt fatt. Leste for eksempel Duras "Elskeren" som er regnet som en moderne klassiker, men ble skuffet. Jentunge møter mann har jeg fortsatt til gode å få en god nok og troverdig fremstilling av. Hva sier dere som har lest, får Knausgård det til?

"En tid for alt" derimot har en baksidetekst som gjør meg veldig interessert. Så om jeg klarer 1-5 kan det hende den blir neste. Og tror det var Tilla som skrev at jeg kanskje ville gi opp og det kan godt hende, men i såfall ikke uten at det føles som et stort nederlag. Jeg har tross alt gått til innkjøp av alle 5 i et jafs;)

Jeg har lest de to første bøkene hans, men bare lest de to første av Min Kamp. Jeg vil anbefale deg å lese "En tid for alt", syntes det var en klart mer interessant og bedre bok enn Min Kamp.

Ikke så mye jeg kan legge til, andre har beskrevet det så godt. Men at man skal glemme "utleveringene" når man leser dette er jeg ikke enig i. For nettopp dette er jo et ankepunkt i forhold til litteratur; hvor mye kan man forsvare, hvor mye kan man "tillate" i litteraturen? Hvor ligger grensen mellom litteratur, sladder og bakvaskelser osv.

Neida, jeg mener ikke at K.O.K driver med sladder, men at han balanserer ganske så vaklevorent innimellom, det mener jeg han gjør. Jeg har hørt intervjuet med ekskonen hans, og det satte seg i minnet mitt. Hvor mye vondt mot andre kan man tillate seg å gjøre i litteraturens navn...

Sier jeg, - som har lest alle 5 bindene, om enn med en litt "bittersøt" ettersmak...

Jo, jeg kan være enig i dette. Men det jeg mente med innlegget mitt er at det er dumt å være altor forutinntatt når man begynner på et nytt verk. Jeg vet om mange som har unngått å lese bøkene nettopp p.g.a alle skriveriene om " utleveringene" o.a. Det er synd. Men uansett er det vel ikke så lett å være upåvrket av dette, kanskje

Leste ferdig de fem første bindene for ganske lenge siden.
Bind 6 lot vente på seg, men nå er det like før den kommer.

Gleder meg til å lese avslutningen!
"Den som venter på noe godt,..." osv.

Knausgård skriver utrolig bra om seg selv og de menneskene han er sammen med og møter. Jeg mener han får fram mye av det allmenne og generelle i livet ved å gå så tett på sine egne følelser og sin egen adferd.

Skulle ikke forundre meg om "Min kamp" med tiden blir en tidløs klassiker med en svært dekkende og historisk "riktig" beskrivelse av den tiden vi lever i og de menneskene som lever her og nå.

Uten å være ekspert på (litteraturteori-)området har jeg en følelse av at denne romanen også har høy litterær kvalitet eller litteraritet (som vel litteraturviterne ville si (??)).

For det første tror jeg du gjør klokt i å glemme alt som er skrevet om utlevering av familie og venner m.m. Ta utgangspunkt i at dette er et litterært verk som i hovedsak handler om det "Å leve" på godt og vondt. Knausgårds beskrivelser av sitt liv er skissert ned til den minste detalj. Han er en betrakter og en nysgjerrig sjel som bruker mye tid på å " finne ut av" alt som rører seg i tilværelsen. Her får du detaljerte beskrivelser om sykdom, død, fødsler, kjærlighetsforhold, hans litterære ståsted til enhver tid, familierelasjoner, kunstnerisk inspirasjon og forbannelse, miljøer, røyk, sprit, kaffe, kriser og djevelskap satt inn i en litterær ramme av høy kvalitet. Han er en språkets mester og man blir slått av dette ganske raskt i bok 1. Men det er tross alt 6 bind, og alt er selvfølgelig ikke like interessant å være en del av som leser. Jeg har mine favorittbøker, men ønsker ikke å røpe hvilke. Nå får du starte denne litterære reisen med et åpent sinn. Ut fra det jeg har lest kan kanskje Jonathan Frantzen's " Frihet" og "Korrigeringer" ( har ikke fullført Korrigeringer) ligne en del. Her får man også detaljerte beskrivelser av det meste både i og utenfor familien. Når det er sagt har jeg for noen dager siden lagt "Korrigeringer" bort inntil videre. Kom aldri skikkelig i gang med den. Kjedelig og langdrygt. Slik følte jeg det aldri da jeg leste "Min kamp". Til slutt er det viktig å poengtere at Knausgård spiller på hele følelsesregistret ditt ( latter, gråt, sinne, oppgitthet, rødming og flauhet, provokasjon, irritabilitet, sympati, antipati, medfølelse). Et 100 % ærlig portrett av et menneske og et levd liv ( selv om livet ikke har vart så lenge foreløbig). Jeg gleder meg stort til bok 6. Lykke til.

Takk for inspirerende introduksjon! Jeg forstår det du skriver om å glemme ståket, så kan en som andre her sier likevel reflektere over grensen i mellom litteratur og privatliv. Jeg har forsøkt meg på Franzen og "Freedom" på originalspråket. For meg ble det for smått, for sytete og bablete. Forstår at Knausgård også behandler det trivielle, men innbiller meg at det sier noe om en norsk virkelighet og en generasjon ikke så ulik min. Så kanskje er det enklere å akseptere og vanskeligere å oppdage alt det navlebeskuende om det har en viss gjenkjennelseseffekt? Om ikke, så kan jo historier som av en eller annen grunn irriterer litt også være gode.

Vi lurer vel på det samme som deg , de fleste av oss. Alikevel må vi lese boken, jeg tenkte bare "skumme " over disse bøkene . At jeg bare leser litt sånn innimellom .! Men så endte det med at Knausgård fikk min fulle og hele oppmerksomhet og jeg kan ikke forklare hvorfor. En del lesere sier de kjenner seg igjen i en del av forfatterens tanker og livsbetraktninger, noen er nysgjerrige på hele hans liv, og kjennere av litteratur sier jo også at han skriver fantastisk. Vi leser jo om livet til en mann vi ikke kjenner, vi sluker bøker om hans personlige tanker - litt sånn Se og Hør nysgjerrig.? Men skrive kan han, jeg har hatt mange kvelder med han her i bokstolen min.! jeg har ledd , følt meg truffet, rødmet , blitt irritert og provosert, og jeg leser videre.! Mulig du gir opp etter noen få sider, gidder ikke mer.! Leser du litt til , og litt til , da er det mulig du bare må fortsette. Spennende å høre hva du sier etterpå Strindin, del det med oss da.

Han kan skrive, utan tvil! Men, eg las første boka - og bestemte for at det var meir enn nok! Følte meg ille til mote, nesten som snokar i andre sitt privatliv. Håper han skriv andre bøker av litt annan karakter.....

Har du lest de to første romanene hans:

"Ute av verden (1998) og "En tid for alt" (2004)?

Jeg har pocket-utgavene i hylla, men har ikke fått tid til å lese dem ennå.

Ja han utleverer seg jo selv , men man ender jo opp med å bli glad i forfatteren. Vil vite hvordan det går med han i livet. Òg når han skriver så bra , blir det så litterært at man dveler og nyter skrivemåten og kan glemme litt av privatlivet hans . Jeg var fordomsfull og forutinntatt til hans bøker , pga all omtale osv , og det før jeg hdde lest noe overhodet. Nå derimot, gleder jeg meg til bok nr 6.

I følge Knausgård selv, i Bokprogrammet i går, handler det om selvforakt. Jeg vil si at et av de gjennomgående temaene er denne frykten for å bli avslørt. Avslørt for at man har utgitt seg for en annen en den man egentlig er. For at man kan noe man egentlig ikke kan. Det er en jakt etter det helt ekte. Det uforstillede. Dette hørtes veldig heftig ut! Jeg vil også si at det er en godt fortalt, god historie. Til tider fornøyelig. Bind 1 utmerker seg rent litterært, synes jeg. Men etter denne var jeg hektet. Venter spent på hvordan det avsluttes.

Ja, her får du fram et viktig aspekt som jeg ikke nevnte i min beskrivelse. Det er, uten tvil, mye selvforakt å spore i bøkene hans. Fikk dessverre ikke sett "bokprogrammet" i går. Håper det kommer i reprise. Som deg har jeg store forventninger til bind 6.

Det gikk vel i reprise i går, men du kan se det på nettet.

Godt igang med den første. Han skriver om livet sitt og om tankene sine. Jeg liker den ærlige måten boka er skrevet på.