Jeg har lest mye krim, over flere år leste jeg knapt noe annet. Folk rundt meg syntes det var rart at jeg aldri leste "ordentlige bøker" og skjønte ikke at jeg orket alt det voldsomme jeg leste om. Det har vært mange underholdende timer med krimbøker, og de fleste jeg har lest er ikke grusomme. Sjangeren tillater ikke stor medfølelse med noen, er min erfaring. Det kan selvsagt ha med hvilke krimbøker man leser.
De siste par årene har jeg lagt bort krimbøkene. Unntaksvis leser jeg krim, men foretrekker bøker som går dypere, som treffer meg og mine erfaringer, noe som bekrefter meg. Etter å ha lest 140 bøker på to år har jeg langsomt nærmet meg forfattere utfordrer meg intellektuelt. Det er ikke lenger nok med bare historiene.
Om et par år leser jeg kanskje bare "ordentlige" bøker fra anerkjente forfattere som har fått Nobels pris og slikt?
Jeg kjenner at det er spennende å utvikle meg som leser! Utfordringen ligger ikke lenger i tjukke bøker.
Viser 13 svar.
Jeg begynte å lese i 5-års alderen. Leste selv og ble lest høyt for til jeg var minst 12 år. Jeg fikk dilla på serien om Den vesle vampyren og 5-serien. Det gikk i pennyklubb-bøker(til tross for at jeg er 0 interessert i hester)og tl-klubb-bøker, jeg var fast gjest på biblioteket, og der leste jeg alt fra biografier om kunstnere til diktsamlinger jeg ikke forsto noe av. Bibliotekaren på skolebiblioteket foret meg med bøker gjennom hele barneskolen, og jeg kan ikke huske at jeg noen gang ikke har lest. I 4.klasse hadde jeg lest ut alt av barne- og ungdomslitteratur i huset vårt, så jeg begynte på pappas bokhylle, tenkte jeg skulle bli voksen, og prøvde meg på Øst for eden. Den avslutta jeg midt inni, og gikk tilbake til å være lita :-) I ungdomstida leste jeg fortsatt alt av bokklubbøker, og det lærere og bibliotekarer anbefalte, pluss at jeg fikk dilla på the Beatles og leste alt jeg kom over som handla om dem. Jeg har også vært besatt interessert i grøssere og spøkeleshistorier, hekser og magi. En sommer arvet jeg en bunke bøker av mammas gamle venninde. Romantiske historier om engelske fattige jenter som ble gift med rike prinser og levde lykkelige liv...sukk!
På videregående fikk jeg sansen for Ibsen og Bjørnebo, og var også endelig voksen nok til å innta pappas bokhylle. Der finner man alt av norsk krim og gamle klassikere, omtrent alt hva den norske bokklubben har sendt ham de siste 30 år mm...Den jobber jeg med enda, men krimbøkene har jeg lest ut. Jeg har også i flere år lest romanserier som I krig og Kjærlighet, Jordmoren, arvesynd og Havets datter,og en del gamle som jeg ikke husker navnene på, noe jeg syns er god og spennende underholdning.
Jeg leser fortsatt det meste jeg kommer over, men har de siste åra beveget meg vekk fra krim og fått mer sans for biografier og lyrikk. Gjennom jobben min får jeg tilsendt de fleste av de store nyhetene som gratiseksemplar, så fortsatt leser jeg litt av forskjellige typer litteratur. De siste årene har jeg stort sett holdt på med 4-5 bøker om gangen, og alltid av veldig forskjellig karakter for at ikke handlingene skal blandes i et forvirret hode..
Så om jeg har utviklet meg vet jeg ikke. Jeg har bare blitt voksen og derfor fått behov for bøker med voksnere innhold, men jeg har alltid vært altetende i bokveien, og er det den dag i dag.
Denne tråden ga meg en anledning til å gå tilbake og mimre litt om min utvikling som leser, den gangen for snart 50 år siden. Kanskje ikke av interesse for så mange nå, men dog allikevel...
Det startet selvsagt med Egner og Anne Cath Vestly, Alf Prøysen og Astrid Lindgren. Så kom guttebøkene for fullt; Hardy-guttene, Biggles, Fem-serien og slike. Samtidig mer seriøse handlingsmettede bøker for barn; Leif Hamre, Håkon Evjenth, Finn Havrevold, Barbra Ring, Gabriel Scott og mange andre. Ture Sventon, Privatdetektiv av Åke Holmberg var en favoritt.
Gyldendals serie med klassikere tilrettelagt for ungdom var med og forberedte overgangen til voksenlitteraturen : Skatten på sjørøverøya,Kong Salomos Miner,B S Ingemans historiske romaner, Ivanhoe, Quo Vadis og andre. Jules Verne var topp: En verdensomseiling under havet, Kaptein Grants Barn, Tsarens kurer o.a. Disse fantes på barneavdelingen på biblioteket.
På voksenavdelingen fant jeg først Rafael Sabatinis sjøromaner. Herlige eventyr for en gutt! Like eventyrlige for meg, men mange hakk nærmere dagens virkelighet var Upton Sinclairs romaner. Et gløtt inn i den store verden; Lanny Budd den store helten med penger nok og likevel sosial samvittighet.Eventyr og historiekunnskap i fin blanding. De andre amerikanske forfatterne fra mellomkrigstiden ble også lemmet inn i lesningen: Hemingway, Steinbeck, Dreyser, Richard Wright, Faulkner, Wilder m.fl. Og da var veien over til samtidslitteraturen kort.
En periode på gymnaset var det de store norske som dominerte, Hamsun, Falkberget, Undset, Borgen - og ikke minst Duun og Vesaas. De to siste leste jeg samlede verker av - så intenst at jeg en dag oppdaget at jeg drømte på nynorsk.
Siden har jeg vært så godt som altetende, synes alltid det er morsomt å prøve å følge med på det nye norske.Og er blitt bare mer og mer glad i lyrikk. Krim har jeg også fått mer og mer sans for, men det går litt i perioder.
Jeg var en ivrig bokleser fra jeg var barn til jeg var 23 og avsluttet studiene på Litteraturvitenskap i Oslo. Da sa det bare poff. Jeg var helt tom og leselysten var borte.
Jeg var i en lang periode opptatt av å starte eget firma, av økonomi og forretningsutvikling. Samtidig stiftet jeg familie og fikk 3 barn. I denne perioden leste jeg absolutt ikke noe annet enn økonomisk og business faglitteratur.
Så brakte jobben meg ut på reise. I over 10 år gjorde jeg ikke annet enn å reise rundt i det meste av verden. Jeg satt på flyplasser. Jeg satt på fly. Jeg satt i drosjer. Jeg satt alene på hotellrom. Og for å slå ihjel tida, leste jeg krim og lettere spenningslitteratur. Mest på engelsk. Jeg pløyde gjennom alle bøkene til Crichton, Grisham, Connelly, Kellerman, Wilson, Rankin, Walters osv. Jeg leste også alt jeg kunne komme over av norsk krim. Det ble til at jeg leste bøker i pocketutgave, la dem igjen på hotellrommet da de var lest, og kastet meg over den neste boka i nærmeste flyplass-bokhandel. Helt til for 7-8 år siden.
Da tok jeg for alvor opp leseinteressen for mer "seriøs" skjønnlitteratur igjen. Jeg kunne ikke få nok. Og jeg er vel fortsatt midt i den bråttsjøen av litteratur som ble utgitt de siste tjue åra, for å prøve å få med meg mest mulig av det jeg har gått glipp av.
Hvorfor skriver jeg dette? Jo, fordi lesing, som alt annet, går i bølger. Fortvil ikke dersom du også kommer inn i en periode av livet med familie, små barn, karriære, der litteraturen kommer i andre rekke, der det er et ork å sette seg ned med en god bok. Fortvil ikke, for før eller senere kommer leselysten tilbake. Og da er det enda mer å ta fatt på. Godt leseår!
Jeg tror jeg har en innmari svak leseutvikling … Hva jeg liker/har behov for å lese om forandrer seg jo, men når det gjelder sjanger og ”tyngde” har jeg vært latterlig stabil hele mitt voksne liv. Jeg leser alle sjangre, og jeg leser gjerne tunge bøker, men bøker som er tyngre enn nødvendig provoserer meg. Jeg har ikke tid til sånt, og dessuten er det klysete gjort ovenfor folk som sliter med språket å skrive knotete bare for å brife med hvor mange ord man kan.
Riktignok merker jeg at jeg blir mer kresen i forhold til språk, struktur og originalitet jo flere bøker jeg leser, men det gjør ikke egentlig noen forskjell for hva slags bøker jeg velger. Det bare gir meg mindre å velge i …
"det klysete gjort ovenfor folk som sliter med språket å skrive knotete bare for å brife med hvor mange ord man kan"
Å skrive med et stort ordforåd er et virkemiddel for å skrive god litteratur. Et virkemiddel for å skrive poetisk og et virkemiddel for å skrive levende. Litt som at dialekt og "slæng" brukes som et virkemiddel for eksempel å skildre et spesielt miljø. Jeg tror det er få forfattere som skrier "tyngere" bøker gjør det for å være kysete.
De bøkene jeg har lest som har hatt det desidert mest poetiske språket og/eller det desidert mest levende språket, har vært ufattelig langt borte fra de tyngste bøkene jeg har prøvd meg på.
Å ha stort ordforråd er en ting, men å kunne alle ordene som står i fremmedordboka, og bruke dem for alt det er verdt, er en annen ting.
...Tyckar då jäg :)
Takk, Linda. Det er forskjell på å bruke sitt gode ordforråd med fornuft og å knote til det man prøver å si med unødig kompliserte perioder fulle av unødvendige ord! Jeg får innimellom inntrykk av at enkelte forsøker å dekke over at de ikke har noe å si ved å bruke alle ordene de kan for å si det.
Da er vi vel bare uenige. Jeg har ikke det inntrykket. Og jeg er enig i at det ikke trenger å være tungt for å være poetisk. Noen ting er "enkle" og poetiske andre ting "tunge" å poetiske. Noen bøker trenger vanskelige ord for å være det de er.
Men hvis de vanskelige ordene trengs, er de pr. def. ikke unødvendige ... Jeg er som sagt ikke motstander av tunge bøker, bare av UNØDIG tunge bøker. Ettersom ingen er nevnt, er det slett ikke sikkert vi er uenige om noe som helst :)
Da jeg var barn leste jeg mye som var "over" den alderen jeg selv var; vokste fort i fra de vanlige" barnebøkene. Det var nok kun fordi at jeg leste så mye og ble "sugen" på noe mer. En periode da jeg ble voksen og i den travleste småbarnperioden ble det nok mest bare krim og litt "lettere" bøker. Så ble det mye "fag" en stund, - og litt lettere litteratur innimellom. Sånn er det også i dag; etter tyngre litteratur trenger jeg noe "enkelt" innimellom, - som f eks krim.
Jeg tror de fleste utvikler seg som leser i den forstand at man ønsker mer ut av litteraturen enn bare ren "tidtrøyte", - man ønsker å "lære", - og da tenker jeg ikke kun på fagbøker, men også av skjønnlitteraturen. Man ønsker at det å lese skal tilføre en "noe". Slik sett så ville en verden uten bøker være en fattig verden!
Men det jeg lurer på; såkalt "kioskromaner", - er det kun yngre lesere som legger dette til sitt bryst, - evt "nyere" lesere?
Startet med en romantisk kisokroman som lå på bordet hjemmet da jeg var 12. Ja, jeg husker faktisk den første "voksen"-boka jeg leste. Derreter gikk det en stund hvor krim dominerte. Nå leser jeg det som tiltrekker meg. Sjeldent krim, men hender jo det og.
De som har vunnet priser er vel ikke nødvendigvis tyngre og dypere enn andre?
Hvilken bok var din første "voksenbok"?
Er det ikke slik at prisvinnere innen litteratur ikke skriver lette bøker som er for hvemsomhelst?
Det var vel en Danielle Steel bok.
Får man en pris, så er man god til å skrive, og er man god til å skrive er man god til å formiddle og er man god til å formiddle burde de fleste forstå hva du snakker om. Man vinner vel ofte fordi det treffer folket. Slik burde det i hvert fall være.
Men tips: Ikke dropp en bok fordi du tror den er for smart for deg! Du kan bli overasket over hvor mange gode "super-intelektuelle"-bøker det er. Og en bok har flere lag(akkurat som løken og bløtekaka). Man trenger ikke forstå alt selv om man har stor glede av den.
Jeg har lest flere bøker omigjen fordi de et par år senere ga meg nye ting.
Sist sett
