En ubehagelig bok å lese. Ubehagelig fordi den belyser menneskers største feil, men ikke bare feilen isolert sett, men også hvordan å leve med dette videre, og feilens betydning for ens personlighet og definisjon. Ubehagelig å vite at man plutselig kan lese en setning som vil ryste en igjen og igjen. For de vil komme plutselig og rykke en ut av lesingen. Men tross de ubehagelighetene som dukker opp og som også gjennomsyrer problemstillingen i boka, fortsetter en å lese til siste side, for historien er så elegant formulert med spårkelige virkemidler som underbygger personen vi møter sin mentalitet og situasjon, og gir historien vi leser en ekstra dimensjon. Det er nettopp dette jeg synes er styrken i boken, hvordan språket blir benyttet. Fra å kunne minne om Jon Fosses skrivestil i dialoger og tanker, til at setningene kan holde en kompleksitet og ordforåd som fører til at en må slå opp i ordbok. Alt hva en kan ønske av en bok.
Viser 3 svar.
For meg ble det vanskelig å se om boka bare var en "estetisk øvelse" eller noe mer dyptgripende. Jeg tenkte begge deler da jeg leste den. Boka var glimrende skrevet og komponert, men hvor ville forfatteren?
Slik jeg forstod den, var det ikke tilsiktet fra forfatterens side å lede noen spesiell retning. Derimot tror jeg intensjonen var å la tankene til leseren "fylle ut" det som ikke ble utrykkelig skrevet i historien. Og nettopp denne utfyllingen er det som gjør boken så genial, for det er her de virkelige, om jeg kan si, "stygge" tankene etableres. Slik jeg leste den var det komponert som en historie hvor en som leser var medforfatter. Hva tror du om den teorien? Nå er det en stund siden jeg leste den, og føler det er nødvendig å lese den igjen.
Dette var en fin (og litt ekkel) tanke. Å se boka som et slags speil på egen tankegang gir noen nye perspektiver. Takk for nyttig svar!
Sist sett
