V. Hulback som svar til Quijote :
17:09, 9. oktober 2011 Diskusjon: Diskusjonstråd for "Nicholas Nickleby" (1838–1839)
En sjelden gang hender det at jeg kommer over en bok som gjør noe med meg. Det første tegnet er følelsen jeg sitter igjen med når jeg er ferdig med boken. Vanskelig å forklare, men jeg blir sittende igjen med nesten en slags tomhetsfølelse.
The adventures of Nicholas Nickleby er en av disse bøkene.
Alt jeg kan si akkurat nå er, for en fantastisk bok!
Viser 2 svar.
Quijote som svar til V. Hulback :
20:27, 11. oktober 2011 Diskusjon: Diskusjonstråd for "Nicholas Nickleby" (1838–1839)
Du er så rask, du! Føler at det er fyrst nå at eg er kommen i gang. Til alle som ytrar seg om "fristar": Her er ingen kontroll, ikkje noko ytre press, berre ei ramme for dei som vil knyte lesinga av romanane til det som er før, i og etter Dickens-året. Så ikkje stress - nyt!
Og som eg tenkte: Opninga var ein introduksjon til at vi skulle få møte Nicholas. Tenk på dette: Dickens etablerer ei sjølvstendig - men ikkje uviktig - ramme rundt hovudpersonen, og så møter vi han (ikkje Dickens, men Nicholas) saman med onkelen. Ikkje noko rett på og skrive-alt-som-det-er-og-fortelje-alt-til-lesaren-med-éin-gong her, nei! Å, så mange forfattarar som kunne lære noko her!
V. Hulback som svar til Quijote :
21:13, 11. oktober 2011 Diskusjon: Diskusjonstråd for "Nicholas Nickleby" (1838–1839)
Må innrømme at jeg tjuvstartet litt i forhold til leseplanen :-) Denne gangen hadde jeg faktisk tenkt å ta det med ro og nyte, men jo lenger inn i boken jeg kom, jo fortere gikk det. Det skjer ofte og er ett tegn på at det er en veldig god bok.
Gjennom hele boken blei jeg overraska og engasjert på nytt, nettopp fordi han ikke avslører alt med en gang. Dickens legger opp til at leseren skal forstå at det er noe mer, men jeg skjønte ofte ikke hva det var før jeg kom lenger inn i historien.
Sist sett
