Jeg tror du har veldig rett i forskjellen mellom bør og burde, men i min barndomsdialekt oppfattet jeg burde og burte som to ulike ord. Burde var preteritumsform av bør, et ord det lå en formaning, en jeg-vet-best-holdning i. Som barn kunne vi si ting som "hu' bør jo vaske seg, da!" eller "alle burde ha huska det for lenge sida!" Burte er derimot et ubøyelig ord (du burte lese den boka, du burte ha prøvd den sklia når du var på badeland, du burte kjøpe den isen i morra) helt fritt for nedlatende snusfornuft.
Sannsynligvis kommer skillet bare av at vi snakka "riktig" når vi skulle være nedlatende snusofnuftige, og av at voksne som snakke "riktig" så ofte var nedlatende snusfornuftige mot oss. Men sånt blir det også språkutvikling av.
Viser 3 svar.
Så fint å høre! :-))
Eg bruker ikkje å ta ordet i diskusjonar som handlar om språk på ein nettstad om litteratur, særleg når eg ser ko godt Karamella ordnar opp, men her vil eg veldig gjerne seie at infinitiven heiter burde eller byrje i nynorsk og burde i bokmål. Ein kan altså ikkje seie at burde er preteritum av bør, for bør er presens. Forma burde er preteritum av burde. Elles er kommentaren din interessant.
Bøyer meg ydmykt for klok irettesettelse. Du har selvsagt helt rett.
Sist sett
