Åhh! Nå vekte du språknerden her på morgenkvisten! Det er umulig for slike å ikke nappe på denne problemstillingen! Her er du jo inne på det fantastiske i språket vårt som kan kalles nyansering eller modalitet. Dette har vi jo ulike mekanismer for, blant annet å bruke modalverb som burde. Nå kan ikke jeg uttale meg om muntlig bruk av burde/burte, siden dette ordet har en helt annen form i min dialekt. Norsklæreren ville nok, yrkesskadd som hun er, tenke skrivefeil! hvis hun leste burte, eventuelt ville hun skrive det på kontoen for helt grei, muntlig uttrykksmåte som er ganske vanlig i dette og tilsvarende fora.
Det kan sikkert være forskjell på hvor sterkt eller formanende burde oppfattes, men generelt skriftspråklig i hvert fall, er det en forskjell på bør og burde der det ligger større forsiktighet eller høflighet i å bruke preteritumsformen i stedet for presensformen. Kanskje kommer det tydeligere fram ved å bruke et annet modalverb som eksempel:
Kan du ta med boka?
Kunne du ta med boka?
Det er enda mer høflig og forsiktig å bruke fortidsformen, enig? Muntlig er det mulig det vil oppfattes som unødvendig formelt eller stivt i mange sammenhenger.
Jeg ville ikke mene at du tok for sterkt i hvis du skrev i en bokanmeldelse: "Denne boka bør du lese!" Jeg ville vel heller oppfatte det som at du var svært begeistret, jeg gjør jo som jeg vil med den boka uavhengig av hva du sier, men du får virkelig fortalt meg som mottaker hvor begeistret du er. "Denne boka burde du lese!" ville jeg oppfatte som en helt grei og vanlig måte å uttrykke seg på i en bokanmeldelse.
Viser 7 svar.
Jeg tror du har veldig rett i forskjellen mellom bør og burde, men i min barndomsdialekt oppfattet jeg burde og burte som to ulike ord. Burde var preteritumsform av bør, et ord det lå en formaning, en jeg-vet-best-holdning i. Som barn kunne vi si ting som "hu' bør jo vaske seg, da!" eller "alle burde ha huska det for lenge sida!" Burte er derimot et ubøyelig ord (du burte lese den boka, du burte ha prøvd den sklia når du var på badeland, du burte kjøpe den isen i morra) helt fritt for nedlatende snusfornuft.
Sannsynligvis kommer skillet bare av at vi snakka "riktig" når vi skulle være nedlatende snusofnuftige, og av at voksne som snakke "riktig" så ofte var nedlatende snusfornuftige mot oss. Men sånt blir det også språkutvikling av.
Så fint å høre! :-))
Eg bruker ikkje å ta ordet i diskusjonar som handlar om språk på ein nettstad om litteratur, særleg når eg ser ko godt Karamella ordnar opp, men her vil eg veldig gjerne seie at infinitiven heiter burde eller byrje i nynorsk og burde i bokmål. Ein kan altså ikkje seie at burde er preteritum av bør, for bør er presens. Forma burde er preteritum av burde. Elles er kommentaren din interessant.
Bøyer meg ydmykt for klok irettesettelse. Du har selvsagt helt rett.
Tusen takk for et flott og interessant svar! :-) Det burde alle sammen lese:-)))
De kunne lese det hvis de ville. Burde er muligens å ta litt sterkt i her :))
Nei da, - nå må du ikke være så beskjeden;)
Sist sett
