Jeg er helt enig her! Jeg har lest flere bøker som fikk fram tårene, men egentlig ikke var av usedvanlig høy kvalitet likevel. Men det er det som virkelig er vakkert, og veldig treffende og godt skrevet som får meg til å synes at boka er bra.
Dessuten er det en fordel at ikke alt bare er misere. Jeg synes Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold var en veldig bra bok, og den gjorde meg trist (gråt kanskje ikke, da), men det var den gode blandingen av trist og litt glad og lattermild som virkelig gjorde susen.
Viser 1 svar.
Enig med deg i at det er en fordel at alt ikke kun er elendighet. Eksempelvis har Thorvald Steens Vekten av snøkrystaller et tema som kunne ha gått rett i hjerteroten på meg (gutt som får muskelsvinn). Dessverre griper ikke boken meg i det hele tatt. Det blir bare altfor trist og altfor håpløst når moren i tillegg blir psykisk syk. Jeg kjente at jeg distanserte meg og ikke lenger klarte å leve meg inn i guttens situasjon. Nei, det må være en balanse mellom det triste og det glade.
Sist sett
