Bokelskere.no

Dette har jeg fundert på gjennom tidene, så jeg får bare spørre kort og høre hva folk tenker om temaet:

Hvorfor er det ofte slik at jo flere tårer en bok framkaller, desto bedre synes mange at den er?

Den rører vel ved noen strenger , følelser enten det er at man er rørt, rasende trist etc. Når en bok får frem dette som er naturlig hos et menneske, da vil vi kanskje dele det med andre og viderebringe dette, med terningkast seks, gode omtaler osv. Hardbarka bøker som Jo Nesbø sine er også populært, og de setter igang andre typer følelser.

Det gjelder vel ikke bare tårer? Bøker kan framkalle tårer, raseri, "hjertet i halsen" og andre sterke følelser. For leseren er dette bøker som engasjerer, altså gode bøker slik jeg ser det. Hva som engasjerer, er individuelt. Derfor er jeg svært forsiktig med å kritisere andres lesesmak.

Jeg kan bli emosjonell hvis det er noe i en bok som henger sammen med ting som har skjedd i livet mitt. Ellers så skal det nok litt til for at jeg skal begynne å felle tårer. :O)

Hvis jeg gråter så er jeg engasjert. Er jeg engasjert så er boken bra. Sånn fungerer det for meg.

Jeg gråter veldig sjelden, så når en bok får frem den siden av meg har den noe ved seg. Men det behøver ikke bety at den er eksepsjonelt bra. Er boken bare trist og tragisk er den sjelden noe utover det vanlige for meg. Begynner jeg derimot å gråte fordi jeg synes boken er så vakker at jeg ikke kan holde igjen, da kan boken gjerne havne på favorittlisten.

Jeg er helt enig her! Jeg har lest flere bøker som fikk fram tårene, men egentlig ikke var av usedvanlig høy kvalitet likevel. Men det er det som virkelig er vakkert, og veldig treffende og godt skrevet som får meg til å synes at boka er bra.

Dessuten er det en fordel at ikke alt bare er misere. Jeg synes Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold var en veldig bra bok, og den gjorde meg trist (gråt kanskje ikke, da), men det var den gode blandingen av trist og litt glad og lattermild som virkelig gjorde susen.

Enig med deg i at det er en fordel at alt ikke kun er elendighet. Eksempelvis har Thorvald Steens Vekten av snøkrystaller et tema som kunne ha gått rett i hjerteroten på meg (gutt som får muskelsvinn). Dessverre griper ikke boken meg i det hele tatt. Det blir bare altfor trist og altfor håpløst når moren i tillegg blir psykisk syk. Jeg kjente at jeg distanserte meg og ikke lenger klarte å leve meg inn i guttens situasjon. Nei, det må være en balanse mellom det triste og det glade.

Nå er vel ikke jeg den som gråter så veldig ofte når jeg leser en bok, men når jeg gjør det så er det fordi boka griper meg på en spesiell måte. At den får fram følelser i meg som jeg til hverdags "gjemmer" litt kanskje... Gjenkjennelse på ulike måter.

Det setter virkelig følelsene i sving. Jeg liker bedre bøker som får meg til å le.

For min del stemmer ikke dette. Jeg gråter så lett at det slettes ikke er nok til å avgjøre om ei bok er god.

Er jeg i riktig humør, kan jeg begynne å gråte av å lese dødsannonsene i avisen. Det er ikke fordi disse er veldig velskrevne, akkurat. Så at jeg gråter av boka betyr heller ikke for meg at den var så god.

Det er bare en del som sier sånne ting som "Denne boka var helt fantastisk, den fikk meg til å gråte!!!".

Ja det oppsummerer enkelt og greit hvordan det er for meg også.

Er det gode tårer, pga at boka er vakker, sår og vemodig, da synes jeg boka er god. Om boka bare er trist, synes jeg ikke den er fullt så god.

Når jeg leser bøker er jeg alltid på utkikk etter en bok som berører meg på en eller annen måte. Det kan være en bok som får meg til å gråte, le, skamme meg eller å låse døra av redsel. De fleste kan skrive en historie, det er veldig få som kan skrive så du føler at du er en del av historien. En trist historie er ikke nok til å få meg til å gråte, den må også leveres på en måte som gjør inntrykk. Det er vel grunnen til at jeg mener en bok er bra om den får meg til å gråte.