Nødinngang handler om Julie som nettopp er ferdig med videregående og skal flytte sammen med kjæresten sin og studere juss til høsten. Men først skal hun tilbringe sommeren i London sammen med sin venninne Ida og jobbe på en geishaklubb. Og geishaklubb, det er litt skummelt for en så skikkelig jente som Julie. Julie er sånn type skikkelig som kjæresten min av og til snakker om finnes, men som jeg aldri har trodd på finnes. Ei sånn jente som jobber kjempehardt på videregående, som begynner rett på juss etterpå av den eneste grunn at sånn er det bare (og alt annet er uaktuelt) og som kjøper leilighet sammen med kjæresten sin som også skal studere juss. Jeg trodde sånne jenter bare var en myte han hadde funnet på. Men nei. Charlotte Glaser Munch vet også noe om dem. Og jeg fascineres.
Jeg fascineres over Julie som leser The History of Art i smug fordi hun elsker kunst, men ikke kan vise det fram til familie og kjæreste fordi de kommer til å synes at hun er en kunstfrik. Jeg fascineres over at hun bare godtar alt kjæresten hennes sier. Jeg fascineres over at hun ikke synes hun bør drikke seg så drita ute på byen og snakke med andre gutter, fordi kjæresten hennes sitter hjemme. Jeg fascineres over at hun aldri har vært alene i en storby før og synes London er kjempeskummel. Jeg fascineres over mangelen på eventyrlyst. Over streitheten. Osv. Jeg tenker hele tiden at dette er bare tull, det er ingen som er så streite som dette, men så kommer jeg på en dag forleden hvor vi satt og spiste veggispizza og jeg sa til kjæresten min at verden går fremover, for nesten alle jeg kjenner synes det er helt greit å spise veggismat (i motsetning til da jeg var yngre, da "alle" sa 'det er så bra å ikke spise kjøtt, men jeg må ha det'), hvorså han sa at verden går ikke fremover, det er bare jeg som velger min omgangskrets.
Anyways, Julie drar til London og Ida, som er stereotypen på den ville venninna som drar med seg den skikkelige venninna med på masse tant og fjas (for å sitere visse danske politikere når de snakker om kunst). Akkurat dét er ikke et nytt tema innefor dagens ungdomsfortellinger, f.eks. leste jeg jo nettopp om Jane og Scarlett i chick lit-en L.A. Candy. Men geishaklubber har jeg ikke hørt om før (og nei, det er faktisk ikke et bordell), og i følge omslaget så har forfatteren selv jobbet på et sånt sted. (Uhum, Knausgård-tendenser. Neida.)
Jeg vil anbefale den til alle jenter på sytten år som er oppslukt forelsket og ikke vet hva de gjør (dere kommer til å bli nitten og angre dere), og til litt eldre folk som kanskje trenger litt lett lektyre og ikke vil bli sett med en chick lit (det er litt mer stuerent å lese en ungdomsroman).
Sist sett
