Dette er en av mine favoritter fra 2009 (som jeg leste i 2009). Innholdsmessig er boka veldig bra, men det er gjennom språket og formen at Shields gjør knock-out på meg. Hun har stålkontroll på hvert ord og hver setning. Hun er forfatter til fingerspissene; både håndverksmessig og kunstnerisk. Nær, distansert – ironisk, vemodig - hun sjonglerer med form og språk, og jeg er med på reisen hele veien. Sammen med Daisy.
For det er Daisy det handler om. Daisy som skriver boka, men samtidig likevel ikke. Shields gjør noen grep i forhold til hvem som egentlig forteller historien. Er det en forfatter eller er det hovedpersonen, Daisy? Begge deler, tror jeg. Vi er med på Daisy sin fødsel og død. Plutselig midt i boka kommer en litt klagende stemme inn og sier at vi nok ikke må tro på alt vi leser, Daisy har en tendens til å gjøre litt om på virkeligheten. Det er så kult.
Merkelig er det også at boka er proppfull av fotografier. Fotografier av menneskene som boka handler om. Jeg var lenge usikker på om dette handlet om virkelige mennesker. Men nei – det er fiksjon. Jeg lurer fremdeles på hvem menneskene på bildene er.
Sist sett
