Nei, ikke forstyrr. Far ligger på sofaen, han ligger på sofaen og leser om å skrive, om å være forfatter; ønske det så sterkt at man ikke kan bli noe annet, så sterkt at man bruker alle døgnets timer, alle årets dager på å mane frem en stemme som kan fange oppmerksomheten, en stemme som er ens egen.
Men er den nå det? Forfatteren, som er det han er og vil være, drypper av tvil. Er det arbeid han bedriver, er han en arbeider som sin far og farfar, eller er han en dilettant som har falt for eget grep og de mytene om seg selv som han bygger for andre? Han mislyktes som mor, han kan ikke skrive som en kvinne, kan han også mislykkes som forfatter?
Han mislykkes ikke, han lykkes som forfatter; tvilen som dynkes over teksten er ikke ekte, den er posering fra en som har funnet sin stemme i fem hundre siders bunker av tettskrevne ark med overstrykninger, smuss og fingermerker. Hvite ark. Grå. Taktskiftene følger metronomens avmålte slag. Men er det rytmisk, språklig finesse eller trikken på linje én fra Sandviken til Minde som er i rute?
Det finnes meget gode passasjer i denne boken. Mange. Men et svært viktig element, nærmest et bærende prinsipp for hele prosjektet, er at man tror på forfatterens mytiske forestillinger om å være forfatter. Altså at man aksepterer som sant det Thomas Mann sier og Espedal gjentar, nemlig at en forfatter er en som har vanskeligere for å skrive enn andre. Det er et sjansespill. Dersom man, som jeg, tror (eller vet) at dette er en gedigen myte som sprekker ved første møte med en kvass penn, da mister teksten mye av sin kraft. Da kan man komme til å tenke at en mann som skriver så bra som Espedal gjør når han skriver godt, han bør bruke mer tid på å skrive om det som er viktig, og mindre på å skrive om å skrive.
Sist sett
