Bokelskere.no

En slags oppfølger til Don't lets go to the dogs... (I denne boka omtalt bare som The Awful Book av forfatteterens mor). Den hadde hovedfokus på forfatterens egen oppvekst i krigsherjede Zimbabwe på 70-tallet. I denne boka får vi mer om hele familens bakgrunn, spesielt mora. Fra Isle of Skye på 40-tallet til Zambia i dag.

Humoristisk, lettlest og bra.

Et rørende og medrivende portrett av en fascinerende, uredd og høyst ukonvensjonell morsskikkelse, med far i en utfyllende birolle. Jeg syntes likevel That Awful Book var hakket bedre.

Humoristisk, lettlest og bra? Adjektivene virker helt feil, selv om de er riktige nok.

"Don't lets go to the dogs tonight" var noe helt spesielt, med en stoisk-tragisk og til tider hjerteskjærende undertone. En barndom i Afrika, en rotløs familie, fare og død, som en historie fra gamle dager. Plutselig dukker det opp en detalj (ABBA-sanger) eller et årstall som gjør at man med et sjokk innser at dette har foregått i min samtid... Alexandra Fuller er noen få år yngre enn meg, men livene våre kunne neppe vært mer forskjellige.

"Cocktail Hour...", som jeg snart er ferdig med, fyller ut historien. Mange av de samme hendelsene omtales, men delvis fra foreldrenes synsvinkel denne gang. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker det eller ikke. På en måte blir den drømmeaktige, poetiske skildringen fra "Don't let's go..." dratt ned til et mer hverdagslig nivå. Samtidig kanskje ikke - for et voksenperspektiv er jo annerledes enn det å skrive fra sitt eget barneperspektiv. Har hun skrevet denne boka for å komme moren i møte?

Nicola Fuller, forfatterens mor, er en komplisert person, det er et morsportrett man neppe har lest maken til! Det er fantastisk at hun klarer å framstille moren slik - selv om moren da absolutt ikke likte den første boka. Beskrivelsene får fram både tårer og latter.

Og Nicola - hun tømmer drinken, hiver armene i været og roper: "Nicola Fuller of Central Africa is experiencing serious drought!"