Bokelskere.no

Hvordan reagerer du på bøker som har mange skrivefeil? (ikke bare en men flere) - Av typen der det f.eks mangler bokstaver i ordene (kjkken istedet for kjøkken) og der f. eks ord dukker opp der de ikke skal være: hun var var ikke sikker... I alle fall, gjentatte skrivefeil og slurv som gir en følelse av at det overhodet ikke er lest korrektur?

Blir du irritert? Påvirket av det? Er det greit å kjøpe en skjønnlitterær bok til flere hundre kroner hvis den er full av slurvefeil?

Påvirker mange feil din endelige vurderingen av boken?

Selv henger jeg meg kanskje litt ekstra mye opp i skrivefeil i bøker, da jeg har en lettere grad av autisme, så grunnen til at jeg spør er at jeg lurer på om det er vanlig å irritere seg over slike feil eller om det er diagnosen min som poker meg i skulderen og forsterker irritasjonen... ^..^

Leste akkurat en bok nå med mye tegnsettingsfeil. Veldig irriterende. Det jeg tenker da er at de ikke har tatt seg tid/råd til å se over produktet, og at det er dårlig respekt for lesere/kunder.

Som om jeg skulle sagt det selv. Hyperirriterende og respektløst ^..^

Kanskje vi skulle ha slått oss sammen og startet perfeksjonistenes forlag? Hehe

Nei det gjør det ikke. Jeg henger meg ikke opp i bagateller.

Jeg synes slett ikke det er bagateller når man utsettes for slurv fra forfattere, journalister og andre utgivere. At man under korrektur ikke får luket vekk "småfeil" er en ting, men bøker, artikler og reportasjer full av ortografiske feil irriterer meg. En som skriver bør ha interesse for språk. Har også sett en del feil valg av ord i bøker, spesielt oversatte bøker. Dette forundrer meg, - en oversetter bør jo kjenne forskjell på betydningen av ulike ord? Eller bruker de rett og slett et oversettingsprogram og bare korrekturleser dette etterpå??

Det er selvfølgelig ingen skjønnlitterære oversettere som bruker oversettelsesprogrammer slik du sier. Slik programvare finnes ikke. Det står forresten en artikkel om dette i siste nummer av A-magasinet som kan anbefales.

Hilsen Morten, oversetter

Da har du sannelig en velsignet evne, nettopp bagateller for noen kan være "big deal" for Aspergere... ;-D

Åh, det er ubeskrivelig irriterende. Isprinsessen av Camilla Läckberg er en slik bok. Jeg måtte skrive om setningene i hodet mitt for å klare å lese videre.

Det holder at det finnes en feil - jeg finner den.. Og jeg blir forbanna over at noen ikke har gjort jobben sin! Sånt har blitt diskutert til dels før, og noen sa at de syns det var et hån mot leseren at de ikke leverte skikkelig vare, det er jeg helt enig i.

Jeg er også i autismespekteret, jeg har Aspergers og nettopp språket har vært en av mine pluss-sider helt fra barndommen. Lærte å lese og skrive da jeg var tre og hadde sjelden feil i rettskriving. Dessverre bommer jeg på tastene i blant og har det litt for travelt, og til og med det irriterer meg, for noe jeg er flink til er min æressak. Har du også det slik?

Jeg retter skrivefeil i bøker sirlig og forsiktig med en blyant, gjerne med bløtt bly (haha, som om det finnes bly i dem lengre, ok, bløt grafitt) så jeg ikke skal skrape i papiret.

Kjenner meg igjen i alt det du skriver :) Jeg har også Aspergers. Kunne lese da jeg var to år, og skrev brev da jeg var 3. Skolen gav meg ingen faglige utfordringer for å si det slik.

Jeg blir også forbanna når jeg finner feil i bøker, og jo flere - jo mer frustrasjon. Kan bli så sint at jeg blir kvalm av slurvefeil, fordi jeg selv ikke får jobb fordi jeg har Aspergers (skeptiske arbeidsgivere tror det er en psykisk lidelse og ikke en nevrologisk forstyrrelse), og så ser jeg at de som sitter i de stillingenesom jeg ønsker meg slurver og tar så lett på det. Det føles urettferdig og meningsløst.

Det hjelper ikke meg at korrekturleserne klager over at de har så enorme mengder dokumeter å gå gjennom, og mener at noen feil burde kunne overses. Sykepleiere har også enorme mengder med pasienter de har ansvar for, men det betyr ikke at de lett kan unnskyldes for å slurve med riktig mengde medisiner... Kanskje en dårlig sammenligning for noen, men det er slik jeg ser det.

Jeg mister respekten for forlag som publiserer bøker av dårlig kvalitet, og en bok med mange skrivefeil er en slik bok. Heidi Lindes Nu, jävlar! ble en slik bok for meg.. Jeg retter ikke skrivefeil i bøker, men jeg har tenkt å begynne å telle dem etter å ha lest denne boken. Og en gang planlegger jeg å lage statistikk på antall skrivefeil i bøker jeg leser og presentere resultatet av "prosjektet" på en blogg. Jeg ønsker å skape debatt, om det arbeidet forlagene gjør holder mål, og om vi lesere bare må ta slurvefeil som en selvfølge. Vi betaler for bøkene, derfor må vi kunne stille visse krav. Det skulle vel bare mangle, mener nå jeg.

Nettaviser orker jeg ikke lese lenger. Bare hvis det er noe ekstraordinært. Blir helt dårlig av å se alle skrive- og faktafeilene. Noen ganger tar det helt av. Virker som journalistene ikke ser på skjermen når de skriver i det hele tatt, eller leser over før de poster...

Ja, det er heldigvis ikke så mye bly i blyanter lengre :D

Når den bloggen foreligger, burde du sende over lenke til den til alle forlagene du klarer å finne.. Forlagsforeningen.no kan sikkert hjelpe.

Du burde gjøre mest mulig ut av det..

Men... Er du forpliktet til å oppgi at du har Aspergers når du søker jobb?

Man må gjerne svare på hvorfor man har hull i CV´n når man har toppkarakter i alle fag, og da kan man velge å lyge eller svare ærlig og være seg selv.

Blir irritert når jeg hører at folk kan være så ignorante. Spør de deg om diagnosen eller blir de bare satt ut?

Temperaturen faller så fort intervjueren finner ut at jeg har denne diagnosen, selv om jeg har tilsynelatende god kjemi med vedkommende og han/hun ser ut til å være interessert i å ansette meg. Jeg har aldri fortalt det frivillig, men har måttet fortelle sannheten når jeg får spørsmål om hull i CV´n. Mange tror dessverre at Aspergers Syndrom er en psykisk lidelse og ikke en nevrologisk utviklingsforstyrrelse, og det tror jeg kan virke skremmende for noen.

Jeg føler for å råde deg til å fortelle om AS frivillig og fremheve de positive sidene ved å ha AS/ være en asperger. Vær dristig og fortell at du er klar over dine egne styrker! Så kan heller de mindre heldige sidene komme frem når du er ansatt.. he he

Når jeg ser folk stusser, forteller jeg dem at AS har mange likhetstrekk med autisme, men har ikke de samme vanskene med empati, jeg er heller overfølsom, de største vanskene mine ligger i å fortolke underliggende meninger og jeg hater når folk prater internhumor, for da føler jeg meg utestengt.. Det er det verste for meg. Og jeg blir sliten av fester og andre støyende sammenkomster, jeg hater lyden av noen som er høyrøstet, snakker fort på et fremmed språk, tuting, sirener og høy musikk et sted jeg ikke deltar. Liker ikke å høre at noen andre har det gøy når jeg selv syns det er slitsomt å være med.. Heldigvis bor jeg på et stille og fredelig hybelhus i uka.. ;-D

Jeg får bare fleske ut: min psykolog mistenker at jeg kan være aspergisk utfra ting jeg forteller. Samtidig tenker jeg at noen ting som frusterer meg hos folk er ting som mange her og der sikkert kan være enige i uansett, så hvordan kan man vite? Kanskje det er snakk om et "snev" av det.

Jeg tror for eksempel at hvem som helst hater andres internhumor. Eller hva? Ingen synes vel det er hyggelig når folk rundt dem ler av noe som er komplett uforståelig. Jeg husker en gang jeg satt på kjøkkenet med to jeg bodde med, og så sa jeg noe som for meg syntes ganske alminnelig, men de brast i en enorm gapskratt. Jeg skjønte ikke hva de lo av, men de lo av det jeg hadde sagt, og så kunne de liksom ikke forklare det heller. Sånt noe er ikke gøy. Men jeg fikk siden høre at det aldeles ikke var vondt ment, det var mer en vennlig latter, selv om det var ufrivillig at jeg hadde vært morsom for dem. Jeg veit fortsatt ikke hvorfor jeg var så morsom, da, men det er vel bedre enn at de blir sure...

Jeg tror det er helt normalt. Jeg irriterer meg fort. Over mye.

Jenter som prater med skingrende stemme på bussen. Folk som spiser illeluktende mat på bussen. Folk som har helt på seg halve parfymeflaska og går ut i offentligheten. Jeg blir irritert hvis jeg får sms når jeg leser bok. Folk som smatter får meg til å gå helt av skaftet.

Og internhumor som du sier...huff. Jeg blir spesielt irritert hvis jeg er sulten. Skrivefeil i bøker, få samme forklaring mer enn én gang når jeg ikke har bedt om det. Få samme spørsmål mer enn én gang. Jeg blir irritert over brostein i gatene og servitører eller butikkansatte som tygger tyggis på jobb. Og mye mye mer... Så ja, jeg tror det er normalt. Hehehe=)

Jeg blir faktisk ikke spesielt fort irritert. Jeg har mange venner som blir fortere irritert enn jeg gjør, og DET er irriterende. Jeg er veldig dypt konsentrert om det jeg driver med eller mine egne tanker, som regel, og legger ikke merke til menneskene rundt meg.

Jeg har bare mine spesifikke ting som irriterer meg, og skrivefeil generelt er en av dem. Da jeg var yngre retta jeg på alle som sa eller skrev noe feil (og var dermed ganske irriterende selv).

Skjønner utmerket hvor du vil hen, for meg er ikke det verste selve internhumoren, men jeg tar utestengelsen alle føler i en sånn situasjon veldig hardt og kan få tilbakemeldingen: Men hei, er det noe å reagere så voldsomt for?? Veien mellom tristhet og glede kan være temmelig kort, og det sies også at aspergere mangler endel nyanser i følelsesspekteret, selv om følelsene ganske riktig er til stede i motsetning til hos autister. Autister føler ikke etter det vanlige mønsteret. Det emosjonelle livet er gjerne det vanskeligste å håndtere. Ikke det at det mangler hos "normiser", men for meg stemmer det at jeg mangler følelser som misunnelse og sjalusi og kan finne på å reagere kraftig på folk som viser slike følelser.

Autismeforeningen.no har liggende en lenke på hjemmesiden hvor man kan få informasjon om hva bl.a. Aspergers har av typiske kjennetrekk, denne siden er ganske bra, så jeg foreslår du tar en titt og syns du det er mye som stemmer, kan du jo ta en gjennomgang sammen med psykologen? Psykologen kan også henvise deg til utredning hos en spesialist. Det er ikke nødvendig å oppfylle alle kriteriene for ha Aspergers, for denne diagnosen er antagelig den i autismespekteret som inneholder størst sprang mellom individene. Ikke to er like, og enkelte ting slår ut hos gutter/ menn og ikke hos jenter/ kvinner og omvendt. Det er fullt mulig å ha hatt Aspergers hele livet og lært å leve med det uten å vite om det... Slik opplever jeg det. Det står til og med i diagnosen min at jeg "har utviklet gode teknikker for å håndtere situasjoner". Aspergere har gjerne gode evner til å lære ting, og det er vel litt av årsaken til at vi blir oppdaget sent.. Vi gjør oppdagelsen selv også i mange tilfeller..

Fortell gjerne hvordan det går;-D Håper du finner ut noe som er nyttig for deg <3

Vi får se hva som skjer, min erfaring er at det foreløpig har vært litt vanskelig å forklare seg... "Men det går jo så godt med studiene?" Ja, klart det gjør, det er jo min sterke side med sånne ting, men jeg kan jo synes at andre ting i livet er vanskelig! Det er som om det skal være slik at studiene er det første som lider dersom man har noen problemer, og det er det sikkert for mange, mens jeg kanskje ender opp med å slite med noe helt annet... På den annen side er kanskje psykologer der for å motsi deg? Jeg sier ofte at jeg synes jeg selv er så forskjellig fra de fleste andre, men det han synes er spesielt med meg er gjerne sånt som jeg ikke har tenkt over selv engang.

Jaja. Jeg er blitt henvist videre fra psykologen og så får vi nå se. Men den som skal utrede meg for diverse psykiske problemer er ikke en som har denne kompetansen (for asperger), mistenker jeg. Jeg får vente og høre hva de sier om alt sammen der, har ikke møtt denne personen jeg skal snakke med ennå.

Men takk skal du ha, det ordner seg nok!

Mange aspergere er flinke studenter, er evnerike og lever som "normiser" (les: de som ikke har noen diagnose, såkalt normale folk), og akkurat dette er litt av problemet. Psykologer ser ofte ikke skogen for bare trær.

Jeg har ikke så gode erfaringer med psykologer, og de beste psykologene jeg noengang har møtt, er folk som slett ikke er utdannet innen det... Et av de klokeste menneskene som har gitt meg denslags hjelp, har vært uteligger og alkis i London i over 20 år... Han kunne å sette ting i perspektiv, han..

Jada, det ordner seg helt sikkert, les deg opp litt på forhånd hvis du skal møte en person som ikke er spesialist. Du vet hva som sies: Det ordner seg for snille piker, og slemme piker ordner for seg selv... ;-D

Så håpløst. Jeg ville trodd at systematiske arbeidstagere med gode rettskrivningsferdigheter var ettertraktet. Gud skal vite at jobben min hadde trengt flere med de evnene.

Det er jo helt utrolig. Synes det er synd at mange har så lite kunnskap og i tillegg ikke tør å spørre. Det er jo tydelig at de har ett godt inntrykk av deg før de får vite det.

Ja sant!? De vet ikke hva de går glipp av hehe :D

Ja, den er jo kinkig. Skjønner godt at du er frustert.

Kan jeg bruke sjansen til å si at jeg også har fått den diagnosen, nå i sommer, faktisk - med et par forbehold, fordi det bygget på et diagnostisk intervju, noen nevropsykologisk utredning har jeg ikke vært gjennom ennå - og fordi jeg vet om sider ved meg selv som ikke høres helt autismetypiske ut. Men. Har bare gått med lysten til å nevne det en gang, siden jeg la merke til antallet Aspergerbøker i samlingen din (altså, Marias).

Nå finner ikke jeg så mange skrivefeil, i hvert fall ikke i bøker. Men jeg kjenner meg godt igjen i å ikke like feil sånn mer generelt... når noen argumenterer feil, har feil omgang med fakta, eller for den saks skyld når noe står på feil plass hjemme, da blir det nesten som å støte på en fysisk hindring for meg. (Faktafeil, ja, jeg klarer jo knapt å komme med en påstand uten å komme med forbeholdene også, som i avsnittet over.) - så jeg skjønner den særlige frustrasjonen over skrivefeil.

Og selvfølgelig, en profesjonell publikasjon bør ha ganske få av dem. Jeg tror ikke det går å luke ut alle, vi er rett og slett for flinke til å lese - men det bør være ganske få.

;-D Egentlig blir dette et svar både til deg og Maria, Martin..

Så bra vi finner hverandre her.. Jeg fikk min diagnose etter utredning i februar, så det er ganske nytt for meg også.

Aspergers kan inneholde trekk som er typiske for autisme, men ikke nødvendigvis, jeg tror nok Maria har bedre kunnskaper enn meg, men etter det jeg skjønner slår Aspergers ganske forskjellig ut på kvinner og menn - eller burde jeg si gutter og jenter, for det er stort sett medfødt.. Bare det at Aspergers ikke ble definert som en publisert studie før i 1994-95, da var jeg i gang med videregående og droppet ut..

I likhet med Maria var jeg nok skoleflink, men jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg skulle være det, så jeg ble klovnen, opprøreren og hele tiden motsatte jeg meg å bli satt i bås eller å bli normalisert av andre..

Jeg har senere blitt yrkessjåfør (vogntog) og har full jobb. Visstnok er det et vanlig yrke for mannlige Aspergere.. Maria, fatt mot. En dag dukker den rette arbeidsgiveren opp. Jeg dekket hullene mine med reising, før jeg visste om Aspergers, reising er noe som har falt i god jord i den bransjen jeg er i nå. Jeg er på en måte kjent overalt, for jeg har en ekstremhukommelse når det gjelder vei og trafikk. Men så hadde jeg også hatt samme sjefen i 3 1/2 år da jeg fikk diagnosen og fortalte om den. Jeg har faktisk vunnet respekt hos sjefen de siste månedene! Det hadde jeg aldri trodd.. Jeg naglet han for en feil omtrent på samme tiden som diagnosen kom, og det ser ut til at det sammenfallet var utløsende.

Velkommen i klubben Martin :) Tror det er veldig mange av oss her inne :O) Et kjennetegn på mange Aspergere er at de liker å "sette ting i system" og Bokelskere gir en mulighet til å holde orden på og systematisere boksamlingen og leseopplevelsene våre :O) For meg har det økt motivasjonen til å lese, fordi det hjelper meg å holde styr på en liten del av det tankemessige kaoset som bor i meg :) Jeg fikk diagnose via nevropsykologiske undersøkelser i voksen alder etter å ha vært feildiagnostisert. Diagnosen ble inngangsporten til å forstå meg selv, hvorfor jeg alltid hadde vært så annerledes og slitt med ting som virket helt ukomplisert for andre mennesker. Og først da følte jeg at jeg så hvem jeg var, hva som var meg bak alt det rare. Det er også enkelte ting ved meg som ikke er helt autisme-typiske, som at jeg er ganske ekstrovert, men det er lett å glemme at Aspergers ikke er noe en er, men noe en har. En har også sin egen personlighet i tillegg til de nevropsykologiske forstyrrelsene ;-) Så en gruppe med 10 Aspergere er 10 helt forskjellige personer, men som gjerne sliter litt med de samme tingene :)

Kjenner meg igjen i det du sier ang. det å ikke like feil generelt. Tror at Aspergere i tillegg til å være detaljfikserte er veldig opptatt av orden og av rettferdighet. Ihvertfall de Aspergere jeg kjenner er veldig "rett skal være rett"-personer :D Og når ting ikke fungerer i omgivelsene mine, eks. når jeg støter på folk som generaliserer og stigmatiserer eller kverulerer i diskusjoner som ikke er basert på fakta, da må jeg trekke meg unna og stramme mutterne mine. . .Hehe

Koselig at du delte :O)

Jeg blir irritert over mange skrivefeil. Det skjer både i bøker, nettaviser og papirutgaver. Spesielt når det gjelder nettaviser, der florer det av skrivefeil og folka der kaller seg for journalister? Skulle ønske at forfattere og journalister kunne være litt flinkere til å se over det de har skrevet.

Jeg må bare kommentere at jeg nylig leste en bok der det sto "håndtlangerne". Jeg fant dette ekstremt irriterende. Jeg har lyst til å spørre alle som skriver "håndtlanger" og "håndtverk" om ikke de kan gi meg "håndten". Det er bare et typisk eksempel på sånne feil jeg skrev om lenger ned som ikke er slurv, men manglende kunnskap.

Fant denne nettadressen da jeg søkte på håndten. For jeg måtte finne ut hva det var.

Håndten fra 1100-tallet Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU
Hjulrokken ble først vanlig på 1700-tallet. Før dette ble tråd spunnet med håndten. Håndten kan man i dag kjøpe i f.eks. Husfliden, men disse er annerledes enn de vanlige tenene i middelalderen, selv om prinsippet for bruken er det samme. Den gredde ullen (karder var ikke i bruk i middelalderen) ble festen på en rokk, en stor, forseggjort pinne som ble holdt under armen. Ullen ble festet i en krok eller et hakk på tenen. Tenen er smal og spiss og uten ujevnheter. Tornerose ble som kjent stukket med en ten. På tenen ble en rund og tung snelle festet. Denne skulle gi tenen en jevn rotasjon når den ble satt i bevegelse med hånden mot utsiden av låret. Tråden ble spunnet til ønsket stramhet og surret opp på tenen. Vanligst var ulltråd, og alle tekstilrester som er funnet i Gamlebyen er av saueull. Spinning var et typisk kvinnearbeide. Fortsatt i dag heter det sverdsiden og spinnesiden i alderdommelig språkbruk. Men tråd kunne også spinnes eller tvinnes til andre formål enn til å veve tekstiler, f.eks. til å sy sko med, og her kan nok skomakerne selv eller deres svenner være de som lagde tråden.

Stemmer det?

Jeg var ikke klar over at det fantes noe som heter håndt. I alle tilfeller mener de som skriver "håndtverk" og "håndtlanger" egentlig hånd, og skrivefeilen blir ganske åpenbar om man deler opp disse ordene. Denne feilskrivingen stammer jo fra en (ganske pussig, egentlig - litt som når folk sier "værttøy" om verktøy) muntlig uttale. Det er neppe en slik gammeldags håndt som du beskriver de mener!

Det finnes fortsatt ingenting som heter "håndt". Kirsten fant bare ut at det finnes noe som heter "håndten" (eller "håndtein", som ser ut til å være en vanligere skrivemåte).

Jeg leste litt fort og trodde at det sto i bestemt form.

Nå er jeg med. Hehe av og til leser jeg forbi slike feil, eller ser meg blind på enkelte ord. For jeg leste om igjen flere ganger og ble heller opptatt med ordet håndten (er bite lite grann ordblind).

Er det ikke en sånn Tornerose stakk seg på, i alle fall i noen versjoner av eventyret?

Det er nok det, er det hva vi dag kaller "håndspinner"? Jeg ble litt opphengt i håndten og hva som var feilen som irriterte Jenni Canard.

Er det mange feil, blir jeg sur og synes forlaget har slurvet. Men en gang i en tidlig Karin Fossum-roman skiftet plutselig morderen fornavn en gang på slutten. Da ble jeg veldig opptatt av om hun hadde byttet navn på han etter at boka var ferdigskrevet og hadde glemt å rette et sted. Men det ble litt interessant, ikke til ergrelse.

Noe som ergrer meg, er når forfatteren ikke har giddet å språkvaske dialekter eller svensk når noen i boka snakker det.

Hmm, de to siste linjene dine interesserer meg, skal vi ta en runde på dialektbruk i bøker også? For eksempel en handling som foregår i Oslo, og forfatteren vil legge til en koloritt ved å tillegge folk forskjellige måter å snakke på - en person fra vestkanten (etter en litt gammledags oppfatning) ville aldri si "Erru gæern!", men det kunne godt en person fra Groruddalen si.

Hvor går grensa mellom språkvask og koloritt?

Derimot ergrer det meg når forfatteren flotter seg med en person som kan henvise til et ordspråk på fransk og oversette det for en annen person i boka bare for å få gleden over sin belesthet..

Forrsten, husker du hvilken bok av Karin Fossum det var? Jeg holder på å lese bøkene hennes nå for å få med meg "alle detaljer", jeg føler jeg kjenner historiene jeg har sett på tv, men det var bøkenes magi, da..

Jeg tror det var "Evas øye", har den ikke her nå, så jeg får ikke sjekket.

Hva betyr språkvaske? Ble litt nysgjerrig :)

Å lese korrektur, fjerne språkfeil. Det kan også dreie seg om å finne en bedre språkføring, f.eks. ved klarere setningsoppbygging. :)

Aha, tusen takk :)

Synes at det var flott at du har tatt opp akkurat dette med skrivefeil oa i bøker. Vi forventer som en selvfølge at bøkene skal være av topp kvalitet ikke bare av utseende, men også innhold. Når man har lest en bok, så blir den lagt bort (i hyllen) og man glemmer slike detaljer som gjør at det skurret litt under lesningen. Man leser forbi det. Faktisk har jeg opplevd å tenke tanken at her har det foregått korreksjoner (slettet) uten at det ble det tatt en grundig kvalitetkontroll etterpå. Tanken om å kontakte forlaget har jeg aldri tenkt!

Jeg leste nylig en bok der en av personene ved et par anledninger ble nevnt med feil navn og et par replikker hadde feil avsender. Slikt må jeg innrømme at irriterer meg.

Det synes jeg er litt drøyt, og jeg spør meg selv; er dette feil vi bare må regne med? Om bøkene var gratis kanskje, men når man betaler for de bør man kunne forvente en viss kvalitet. Da finnes det ikke en unnskyldning som er god nok for slurvefeil.

Det hadde vært interessant å vite hvordan et forlag ville ha reagert på om lesere begynte å klage på skrive-/slurvefeil. Hvilke unnskyldninger de forsvarer seg med, og OM de i det hele tatt vil fremvise ydmykhet overfor sine kunder - eller.. om de mener at ansvaret bør legges et annet sted enn på de som sitter med det økonomiske ansvaret for bokens kvalitet?

Jeg vet bare at om jeg selv drev et forlag, så hadde jeg aldri sendt fra meg noe til trykk uten at jeg var 100% sikker på at det var feilfritt. Det skal være kvalitet på kvalitetskontrollen også.

(Synd at det skal være så håpløst umulig for oss autister å få jobb, for jeg tror mange av oss bl.a hadde blitt glimrende korrekturlesere. Vi er gjerne analfabeter sosialt, men eksepsjonelt detaljfikserte og flink til å se de minste uregelmessigheter.) En liten digresjon..

Siden jeg er i en jobbsøkingsfase selv har jeg lagt merke til at i en veldig stor del av jobbannonsene står at man ønsker søkere som er utadvendte. Jeg er ikke det selv (i følge personlighetstester), så jeg velger å overse det. Jeg synes det er veldig mange merkelige krav som blir stilt ut over selve jobb-beskrivelsen. Ikke få resepsjonister for eksempel som skal være "solstråler".

Tja. Jeg forstår at man må være i stand til å gjøre sin plikt overfor kunder, og det innebærer å smile og kanskje til og med le av en vits man ikke synes er morsom og alt mulig toskete vas. Jeg liker ikke det, men samtidig setter jeg pris på at folk er villige til å gjøre innsatsen for at jeg skal føle meg velkommen når jeg er kunde. Så det er vel litt fram og tilbake hva jeg synes.

Men du har rett i at stillingsannonser stort sett ber om at du er utadvendt uansett hva slags jobb det er. Jeg synes det er en uting. Ca. 25% av befolkningen er innadvendte (ikke sitér meg på dette, mener bare vagt å huske det) og dette er et personlighetstrekk som ikke er mulig å endre. Med det mener jeg at man kan oppføre seg utadvendt selv om man er innadvendt, men det vil være slitsomt i lengden.

Men skal alle innadvendte mennesker ikke være noe verdt på arbeidsplassen? Det er aldeles fjollete. Så lenge de er gode til å jobbe burde det jo stort sett gå bra. Jeg tror mange blander "utadvendt" og "omgjengelig". Du kan så absolutt være innadvendt og likevel være omgjengelig (å være innadvendt er heller ikke det samme som å være sjenert - jeg er nokså innadvendt, men finnes ikke sjenert på noen måte), og akkurat omgjengelig må man nok være i de aller fleste jobber.

(Dette minner sterkt om noe jeg nettopp skrev om på bloggen min, bl.a. hvordan man på arbeidsplassen er forventet å være svært sosial med kollegene i tillegg til å utføre arbeidet.)

Fint innlegg på bloggen din. Det ser ut som du er en av de 25%? Så vidt jeg vet er forskjellen på utadvendt og innadvendt at den utadvendte henter energi fra samkvem med mennesker, mens den innadvendte trenger pause fra mennesker for å hente seg inn og få mer energi. Det stemmer for meg, men det er stor forskjell på menneskene da! Noen prima eksemplarer får jeg mer energi av å være sammen med, men ikke mesteparten av befolkningen. ;)

Ja, men jeg er såpass usjenert og frampå at mange sikkert ikke skulle tro det nettopp fordi de misforstår hva det betyr. Jeg blir bare utslitt av å være med mange folk, selv om det kan være hyggelig når de er gode venner av meg. Jeg har også visse prima eksemplarer, heldigvis, da får man liksom litt i pose og sekk!

Når det gjelder resepsjonister så er det da naturlig at de bør være "solstråler" og utadvendte. Man føler seg ikke særlig velkommen og godt tatt imot om resepsjonisten ikke ser deg i øynene og smiler. I service-yrker er personligheten en del av jobb-beskrivelsen.

Tja, i og med at jeg arbeider i et serviceyrke selv og har kontakt med mange andre (over telefon), så må jeg nok si at det finnes mange som ikke kan beskrives som solstråler i slike posisjoner. For min del synes jeg det er viktig at de gjør jobben sin. Det hjelper lite at de lover å sende deg en faks "med smil i stemmen" hvis de faktisk glemmer å gjøre det, men det er meg da...

Selvfølgelig er det viktigst at de gjør jobben sin, men det er da like viktig at man er høflig og vennlig mens man gjør det. Man behøver ikke nødvendigvis å være en "solstråle" men for meg er det like viktig at kunden føler at de blir tatt vare på. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.

Hmm, ja jeg synes også det er veldig viktig at de føler de blir tatt vare på. Løser det med å høre nøye på hva de ønsker, love det jeg kan holde og prøve å være så tålmoldig som jeg har tid til. Føler at jeg gjør en god jobb med de som henvender seg til meg, og de gir også ofte inntrykk for at de er fornøyd. Men jeg ville aldri kalle meg selv for en solstråle. Men nok om det. :)

Nå vil jeg påstå at det er forskjell mellom sentralbord og resepsjon (har selv jobbet flere år med begge deler). Utstrålingen til resepsjonisten er utrolig viktig for de fleste firmaer, mens på sentralbordet teller ikke dette like mye. Der er det andre ting som er like viktig og det høres jo ut som du kan det du holder med på :-)

Ja har erfart det samme. Det virker som det i dag har blitt like viktig eller viktigere å være personlig egnet til en stilling, enn å ha den riktige kompetansen for en jobb, da det er mange om beinet.

Sant det, siste intervju jeg var på hadde de mellom 130 og 140 søkere. Da kan de være ganske kresne.

Men jeg tenker også at om jeg selv skulle ansatt noen (for å se det fra dét perspektivet), så ville jeg valgt den jeg følte var mest personlig egnet for stillingen. Drev jeg et reklamebyrå f.eks, ville jeg gjerne ikke valgt den "flinkeste" designeren, men den som hadde den stilen som harmonerte mest med firmaets kreative og estetiske uttrykk,- og som i tillegg passet best inn i det kreative miljøet. Og jeg hadde nok vært skikkelig kresen. Har man først ansatt en man overhodet ikke har kjemi med, så er det for sent å angre, og det kan forsure hele arbeidsmiljøet og dermed trivselen og inntjeningen til firmaet frem til vedkommende går av med pensjon. Haha, skremmende tanke :D

Enig i at de tingene du nevner er viktig. Men så er det ofte ting som kommer fram etter hvert... Ting som ikke kan komme fram i jobbintervjuet. Noen vokser etter hvert, mens med andre går det motsatt vei.

Da bør du definitivt ikke prøve å lese Gudenes fall av Cornelius Jakhelln. Her har forfatteren med vilje skrevet hele teksten lydrett og ignorert rettskrivningsreglene. Jeg har en mistanke om at boka kan være god, men etter å ha prøvd å lese et par sider holdt jeg på å ergre meg grønn over skrivemåten... Jeg kommer aldri til å lese ferdig denne boka selv, her venter jeg heller på lydbokversjonen, da slipper jeg i hvert fall å ergre meg over stavemåten...

En bevisst skrivemåte der forfatteren bruker dialekt/slang for å påvirke stemningen, da opplever jeg annerledes enn og-/å-feil, stavefeil og andre grammatiske feil. Men som du sier, det kan gjøre at enkelte tekster kan bli vanskelig å komme gjennom og da har forfatteren bommet.

I Gudenes fall har det lite med dialekt å gjøre, også engelske innslag er skrevet lydrett...

omg :/

Skrivefeil i bøker kan påvirke min vurdering i noen grad, ja. Leste en roman i sommer med en del språkfeil (grammatikk, staving). Anmeldte romanen på amazon.co.uk og følte meg forpliktet til å nevne feilene. Jeg forventer bedre av en publisert roman/bok. Forlaget må gjøre hele jobben sin - språket bør være upåklagelig.

Selv begår jeg tastefeil på nettet/mail/sms pga tempoet jeg skriver i. Jeg vil helst unngå skrivefeil selv, men merker jeg er mindre nøye med å "korrekturlese" egne nettinnlegg o.l. Har tidligere vært freelance journalist, og da var jeg svært nøye med språkføring.

Jeg mener at det som publiseres, og som folk betaler for, bør være mer eller mindre språklig plettfritt. Det samme gjelder for offentlige skriv (jeg kan ergre meg over språkfeil i reklamer også, men anser det ikke like viktig som publikasjoner - som nevnt ovenfor).

Helt enig! Kunne ikke sagt det bedre selv...

Jeg bryr meg ikke stort om det bare er noen få skrivefeil. Jeg har selv jobbet en del med korrekturlesning av artikler og dokumenter, og vet hvor lett det er å overse en feil eller to. For meg blir det er problem først når det er skrivefeil på hver eller annenhver side, da forsvinner noe av gleden for meg. Og jeg irriterer meg mest på feil hvor ord har byttet plass, da henger jeg meg opp i at jeg må forsøke å finne ut hvordan setning egentlig skal være. Men aller mest irriterer jeg meg over generell dårlig språkbruk, noen få slurvefeil kan jeg keve med.

Jeg trodde korrekturleserenss jobb var å korrigere slurvefeil. Hva er da vitsen med korrekturleserne, hvis de ikke níleser bøkene, går i sømmene på dem og tetter alle hullene?

Jeg tror ikke man kan forestille seg hvordan det er, å sitte med et massivt dokument, i mitt tilfelle lengre artikler og rapporter, i andres tilfelle hele romaner. Vi er kun mennesker vi også, og vi kan ikke holde oppmerksomheten på topp hele tiden, en feil eller to er veldig lett å overse, selv om vi gjør vårt beste. Vi har også tidsfrister å jobbe mot, og skribenter å forholde oss til, som kanskje vil ha ting på sin måte.

Snakker man om en bok som har skrivefeil på hver eller annenhver side, så vil jeg påstå at det ikke har vært lest korrektur overhodet, eller at korrekturleser ikke kan jobben sin.

Når sant skal sies så husker jeg spesielt en bok/fagbok. Det ligger nok noen år bak i tid. Når man studerer er man (jeg iallefall) stresset i utgangspunktet. Denne boken omhandlet juss, etikk og var nok sluppet litt for kvikt ut på markedet. Der var skrivefeil nesten på hver side. Nyttet ikke å klage, for pensumbøker kan man ikke unnvære. Det var ikke behagelig å bli opphengt i skrivefeil når man prøver å få med seg innholdet. Det skurret.

Da har du det sånn som meg, når jeg ser filmer med dårlig oversettelse. Det er virkelig irriterende.

Noen oversettelser er så dårlige at de nesten blir morsomme :D Jeg irriterer meg oftere av dårlige oversettelser av titler, enn av subtitles (som jeg ofte velger bort).

Det du beskriver er typiske slurvefeil. Slurv er selvfølgelig ikke bra, men det som virkelig irriterer og forstyrrer meg er feil der det er tydelig at feilen oppsto fordi den som skrev (oversetter/forfatter) ikke visste bedre. Ukorrekt grammatikk som ikke kan unnskyldes som et "kunstnerisk grep" og denslags - vik fra mitt åsyn!

Det kommer an på mengden skrivefeil egentlig. Jeg registrerer alle feilene underveis. Men det er kun en gang jeg har lagt fra meg ei bok pga skrivefeil, og da var det tre-fire feil på hver eneste side de første 20 sidene. Da ga jeg opp. Den hadde også håpløs setningsoppbygging og det virket som om oversetteren hadde oversatt ord for ord og ikke setninger.

Jeg "ser ikke boken for bare skrivefeil", det må innrømmes først som sist. Som Farfalle skriver, har også jeg vært inne på tanken om å gå bananas med rød penn og returnere til forlaget. Bøker koster for mye til at slett korrekturlesing kan forsvares.

Jeg registrerer der og da at det er feil, men så klarer jeg fint å la det ligge. Jeg tenker at det verken er forfatteren eller oversetteren som har gjort feilen, men den har skjedd i masseopptrykkingen av boka.

Det jeg derimot irriterer meg mer over, er dårlige oversettelser. Den siste jeg reagerte veldig på var i boken "Korsene" av Jeffery Deaver, hvor oversetteren hadde oversatt "stuffed animals" med utstoppede dyr... som i betydningen av setningen ble av man la ned utstoppede dyr på et minnested langs veien... Eh, WTF?! Litt logisk tenkning hadde jo vært fint...

Når man betaler nokså mye for en bok, bør man jo kunne forvente at det ikke er skrivefeil. Irriterer meg , gjør jeg vel ikke , siden jeg selv kan rable ned noen rare ord. Er det en feil som gjør at hele setningen og forståelsen blir ødelagt , da kjenner jeg en skuffelse. Jeg leste akkurat en bok , hvor siste setning i boka, altså siste inntrykk leseren fikk av denne boken var helt feil. Dèt ødela. Om autisme er med å trigger din irritasjon kan jo være mulig, men de fleste blir vel uansett påvirket når de finner dumme feil. Autister er som kjent utrolig dyktige , med hukommelse man bare kan drømme om , så du ser jo kanskje feilene vi andre ikke ser like raskt.

I en pocketutgave av serien om Arn var det så mange skrivefeil at jeg tidvis hadde problemer med å forstå setningene. Det ble så ille (og jeg ble så irritert) at jeg la en plan om å markere alle skrivefeilene og sende boken i retur til forlaget (Pirat) med et tullekrav på utførte rettskrivingstjenster.

Nå ble det ikke noe av den planen (jeg orket vel ikke å bruke mer tid enn nødvendig på bøkene), men det er liten tvil om at alle skrivefeilene påvirket bokopplevelsen min.

Jeg synes du skulle gjort det!

Minner om da jeg var yngre og hadde mer tid mellom hendene. Da skrev jeg nemlig brev til alle mulige institusjoner, firmaer og lignende med spørsmål, korreksjoner og tilbakemeldinger på deres produkter og tjenester. Var det en orddelingsfeil på en matvareforpakning? Da skulle de få høre det! Og slik fortsatte nå dagene...

Ja, jeg skulle gjort det. Definitivt. Men så var det det med tid....

Haha, det høres ut som noe jeg kunne vært truende til å gjøre. Hvilken bok var det? :D

Litt usikker hvilken av de tre bøkene som var verst, men innbiller meg at alle tre var spekket med skriveleifer.

Dette – eller lignende spørsmål – er ganske ofte oppe til debatt her på Bokelskere. Og det syns jeg er rart, da jeg selv ytterst sjelden opplever skrivefeil/trykkfeil i bøkene jeg leser. På sosiale medier, derimot – der vi selv er forfattere – er det mye rart. Særlig og/å-feil florerer, og er den feilen som irriterer meg mest. Standarden er dog vesentlig høyere på Bokelskere enn på f.eks Facebook.

Hvem sier at det må være feilfritt? Finnes det feilfrie mennesker?

Jeg regner meg selv for ganske tolerant, generelt sett. Og/å feil synes jeg virker som litt unødvendig latskap. Regelen er lett å lære seg, og problematikken/valget oppstår så ofte at standarden på det man skriver blir veldig påvirket av om man kan den eller ikke.

Noe som virkelig irriterer meg er visse facebookeres tendens til å skrive tilsynelatende tilfeldige ord med stor forbokstav. Jeg blir dessverre like irritert over hva folk skriver. Unødvendig og overfladisk kliss florerer.

Haha! Hilsen sur kjerring i sin beste alder.

Ang. irritasjon over skrivefeil i sosiale medier. Spesielt og/å-feil og orddelingsfeil irriterer meg vrang. Og skulle man komme i fare for å kommentere at folk bør korrekturlese seg selv før de poster, får man så fillene flagrer. Folk skriver ikke feil med vilje, grunnen er alltid dysleksi, og du selv er bare ondskapsfull ^..^ Så det beste er å la være å irritere seg over at folk driter i hvordan de blir oppfattet og dermed driter seg selv ut.. Bare litt vanskelig når man har en så enormt god evne til å irritere seg over ting. Ikke lett å være autist og et overaktivt pedimeter :D