Bokelskere.no

Har kun kommet midtveis og er overrasket over hvor mye humor forfatteren har fått ut av en tragisk oppvekst. Jeg hadde faktisk en annen forventning til boken da jeg begynte på den. Jeg koser meg med denne, og tenker faktisk fra tid til annen " kanskje kommer man styrket ut av en oppvekst preget av total mangel på "orden og system" og hvor barna mer eller mindre må ta ansvar for egne liv. Men samtidig er det nesten umulig å forestille seg livet i denne familien. Ja, dette er interessant lesning. Særlig har kirkebesøkene hvor faren var " meget høylytt" tilstede fått meg til å humre. Men dyreparkbesøket har, så langt i boken, tatt kaka synes jeg.

Nå har jeg lest boken. Den var vanskelig å legge fra seg. I mitt forrige innlegg, her på denne tråden, skrev jeg at boken rommet mye humor, og faktisk var det mye av det ( jeg lo mye) fram til noe over midtveis. Men etterhvert tok andre følelser tak i meg. Barna ble eldre og skildringene av familien gikk over i et annet spor. På en forunderlig måte ble jeg mer og mer drevet inn i boken og gråten overtok for latteren. Kanskje har det vært vanskeligere for forfatteren å huske detaljer fra tidlig barndom, og som kompensasjon for "huller" i historien har hun valgt en lett og humoristisk måte å skildre de vanskelige årene på? Jeg synes at historien fikk en annen og dypere "klang" fra tenårene og fram til voksen alder. Den siste halvdelen av boken har jeg rett og slett nilest, og det var trist å ta avskjed med den. Dette er en bok jeg vil huske lenge, og inntrykkene vil nok surre oppi hodet mitt noen dager fremover. Forfatteren benytter seg av et enkelt og usentimentalt språk, boken er lettlest og du bare flyter med side etter side. Dette var rett og slett en god og gripende leseopplevelse.

Er så enig med deg. Fra det humoristiske over til tenåringene som ser foreldrenes uttilstrekkelighet. Helt fantastisk fortalt om barn som vokser opp i en dysfunksjonell familie!!

Jeg tror hun bare skildrer forskjellen i måten hun oppfattet foreldrene på. Da hun var liten, var faren et geni, en helt, - og hun trodde på foreldrene når de sa at livet var et eventyr. Etterhvert som hun ble eldre, så hun og søsknene mer og mer at foreldrene ikke var slik de hadde trodd som små - de så hva de burde ha fått, hvordan andre barn levde, og det gjenspeiler seg i fortellingen.

Tror ikke det har noe med manglende hukommelse å gjøre, men hennes egen oppfatning av verden og livet sitt i den alderen hun skildrer.

Du har antagelig rett, MiaMaria. Nå er det noen måneder siden jeg leste boken, men jeg tror at dette er en bok jeg vil lese igjen. Du skriver ikke noe om hva du synes om boken, men jeg velger å tro at du likte den godt

Ja, det gjorde jeg! :)