I motsetning til Brit Gravdahl likte jeg ikke boken i det hele tatt. Men jeg vet at jeg er nesten alene om denne oppfatningen. Grunnen var at det var så mye elendighet at det (nesten) ble spekulativt. Historien mistet for meg sin troverdighet nettopp fordi det ikke skjedde noe som helst positivt. Når man trodde at NÅ kan ikke ting bli verre, så ble de jo nettopp det... MYYYYE verre. Og sånn gikk historien sin gang. I en evighet.
Men som sagt så elsker nesten hele verden denne boken. Så ikke la være å lese den pga min negative leseopplevelse.
Viser 4 svar.
Da jeg leste "Balansekunst" var det ikke utelukkende all elendigheten som slo meg. Den er rett og slett et litterært verk. Den litterære kvaliteten gjør at man tolererer bokens tragiske historie.
Det er jo heller ikke bare elendighet. Tre av dem sveises sammen til en slags familie - det ligger håp i boken.
Ja, det er også mye kjærlighet og håp i boken. Men fordi det er "den sørgeliste/tristeste boken det handler om nå, fikk nettopp det fokus. Og jeg kom faktisk ikke på en annen bok i farten som er tristere enn denne.
Ja, jeg forstår det. Jeg mente svaret mitt som et slags tillegg til ditt i svaret til Farfalle, men det kom kanskje ikke så godt frem.