Synne arbeider som førstekonsulent i et departement. En dag dukker Rebecca opp. Hun skal en kort tid arbeide som byråsjef i samme departement. Hun er 14 år eldre enn Synne., er gift og har fire barn. Likevel er Synnes umiddelbare tanke da hun får se Rebecca: ”Henne vil jeg ha!” I begynnelsen legger ikke Rebecca engang merke til Synne. Det skal litt list til (en hundevalp) for å fange oppmerksomheten. Gjennombruddet kommer først kvelden etter Rebeccas siste dag på arbeidsplassen. Synne har foreslått en felles ”avskjedsdrink”. Taktisk manøvrerer hun det slik at det bare blir de to som går ut. Det blir en lang kveld som gjentar seg i tiden som kommer, og etter hvert oppstår det et kjærlighetsforhold mellom de to kvinnene, noe som de må holde strengt hemmeølig. Rebecca må spille et dobbeltspill. For henne kommer hensynet til familien, og særlig til barna, i første rekke. Hun må ha ”unnskyldninger ” for å slippe hjemmefra. Rebecca slites hele tiden mellom plikt og lyst. Flere ganger bryter hun med Synne fordi hele situasjonen virker uholdbar, men hver gang skjer det at hun ikke klarer atskillelsen og kommer tilbake til Synne. Synne på sin side bryter kontakten med gamle venner, for henne er Rebecca blitt ”alt”. Etter lang tid skjer det at Rebeccas ektemann oppdager hva som skjer, og ekteskapet ender i skilsmisse. Rebecca beholder barna hos seg. Disse blir etter hvert gode venner med Synne, unntatt eldstedattera som er i tydelig opposisjon. Vi hører også om foreldrene til de to kvinnene. Synnes mor har ingen problemer med å akseptere Rebecca som er langt nærmere henne selv i alder enn dattera. Rebecca på sin side er adoptert fra Korea. Særlig adoptivmora er rasende. Hun dukker opp hjemme hos synne og skjeller henne ut.
Historien veksler mellom et før- og et nå-perspektiv. I før-delen fortelles kjærlighetshistorien mellom de to kvinnene. Her brukes 3. person synsvinkel. Nå-delen er skrevet i ”jeg-form”. Her er Synne alene på Mauritius. Hun er ensom og ulykkelig. Hun har problemer med å slippe mennesker inn på seg. Den eneste er den 10 gamle gutten Pierrot som i virkeligheten er foreldreløs og på jakt etter voksenkontakt. Men denne kontakten er ikke nok for Synne. Hun vet at hun snart må forlate Mauritius. Mot slutten får leserne høre om hendelsen som skapte det uavvendelige bruddet mellom Synne og Rebecca og som var opphavet til Synnes ensomme flukt til Mauritius. Mange år har gått, og forholdet Synne-Rebecca har stabilisert seg. Samværet med barna er harmonisk, unntatt eldstedattera, Benedicte, som nå er blitt 18 år og svært egenrådig. Hun er i konflikt med mora, og mange ganger er det Synne som går mellom og redder situasjonen. Denne spesielle kvelden skal Benedicte ut og vil låne bilen. Mora sier ”nei”, men så glipper det for Synne som sier: ”Du kan få låne min bil”. For sent kommer hun på at bremsene på bilen fungerte dårlig – en stor risiko for en nybegynner som Benedicte. Synne rekker ikke ikke å stanse jenta før hun kjører av gårde. Og denne natta går det naturligvis galt, og jenta forulykker. I sorgen vender Rebecca seg fra Synne som blir anklaget for uaktsomhet. Mens Synne er på Mauritius, får hun brev fra politiet i Norge. Hun kvier seg i lang tid for å åpne brevet. Her står det at tiltalen mot henne er frafalt. Likevel klarer ikke Synne å reise tilbake til Norge. Heller ikke klarer hun å ha noen fra hjemlandet hos seg. Da moren skriver at hun er bekymret for synne og vil komme på besøk, bestemmer Synne seg for å reise videre – denne gangen til New-Zealand.
Da boka kom ut i 1997, ble den hyllet for åpenhjertigheten i skildringen av det lesbiske forholdet. Nå 14 år senere, vil vi fremdeles kalle boka åpenhjertig? Vil vi kalle forholdet Synne-Rebecca for "umulig" i dag? Er forholdet umulig fordi det dreier seg om to kvinner? Hva om Synne i stedet hadde vært en mann? Da hadde historien vært banal og til forveksling liknet mange av dagens "familier".