Sliten... så ufattelig sliten som jeg aldri hadde trodd det gikk an å bli av å lese en bok. Narkomane Marit Dahls historie er forsøksvis behørig fortalt i en rekke bøker, der "Kjør meg til slottsparken" var den første, og kanskje mest kjente. I "Hekta" får vi Marits egen historie, fra det første søkende skuddet hjemme i barndomsbygda, gjennom prostitusjon, møtet og samlivet med mannen hun får to barn med, årelang manipulasjon og (selv)destruksjon, skyld, skam, kampen for verdigheten, kampen for barna, og lengselen etter å bli nykter. "Rystende ærlige Marit" er tilnavnet hun får av sin alkoholiserte ektemann, men hun sier avslutningsvis at hun er stolt av navnet i dag. Forfatter Lise Askvik har maktet å få frem både rusens herlighet og abstinensens jævelskap så sterkt at Marit fremstår nettopp slik - rystende ærlig. Jeg skalv mens jeg leste avsnittene om abstinenser, frost og kvalme, og fløt på gledesrusen når det gikk Marit godt.
Marits historie er en leksjon i å kjempe for alt man har kjært, og finne styrke i seg selv når alt håp synes å være ute. Det er en bok om å være kvinne - på godt og vondt - og om det som trekker kvinner opp - og river oss ned. Om urkraften i mennesket, og lysten til å leve. Om lyset i enden av tunnelen som ofte kan vise seg å være et motgående tog, men som før eller senere er veien ut, og opp i solen.
Sist sett
