Bokelskere.no

Inspirert av tråden om "det sykeste du har lest", hva er det sørgeligste, tristeste, mest melankolske du har lest?

For min del er det flere, men vil nå nevne Mirjam Kristensens Dagene er gjennomsiktige. En bok om å miste et barn i en ulykke fortalt igjennom den gjenlevende lille storesøsterens blikk på de voksne. En kortroman jeg synes er svært godt skrevet.

Dagene er gjennomsiktige

Never let me go av Kazuo Ishiguro.

Idas dans, Regines bok, Ro uten årer. For noen år siden leste jeg "I et speil, en gåte." av Jostein Gaarder. Synes å huske at den også var en ganske trist bok.

Det må være Idas dans. Aldri har en bok fått meg til å gråte så mye..

Liker å lese bøker fra virkeligheten og mange av disse har triste og sørgelige historier.

Men mamma kom ikke hjem er en trist historie fortalt av Steinar Kyrkjebø og hans 2 sønner. De dro til paradis i Thailand julen 2004, innen de dro tilbake til Norge hadde de vært gjennom ett helvete. De forteller om hva de gikk gjennom under og etter tsunamien og hvordan de opplevde å miste kone og mor.

Det må være spiker'n av Simon Flem Devold. Tårene rant så jeg nesten ikke kunne lese teksen. og jeg pleier aldri å gråte når jeg leser.

Noe av det sørgeligste jeg har lest må være "Padden" av Victor Hugo (oversatt av Bjørnstjerne Bjørnson). Novellen forteller om en padde som satt og nøt solnedgangen.

"Det må vel gå an for det som er så stygt, å se på det som er vakkert?"

Denne padden blir til slutt mishandlet av noen gutter - den var jo så stygg.

"Guttenes øyne strålte av lek og sunnhet. Hver av den hadde en mor og gode kamerater. De kunne puste med friske lunger. De var elsket. De var frie og glade. Hadde de ikke mer å gjøre enn å være grusomme? Grusomme mot dem som var ulykkelige?"

Jeg vet ikke helt hvilken bok som er den sørgeligste jeg har lest, - men jeg vet hvilken som er den sørgeligste - mest opprivende forferdelige - som jeg IKKE har lest: "Sofies valg"! Jeg vet den er god, og jeg vet at filmen også skal være bra, men jeg har ikke orket å gå inn i en verden og tilstand hvor en mor under siste krig må velge hvilket av hennes to barn som skal sendes i gasskammer!

Idas dans - skrevet av moren hennes, Gunhild Corwin, var det det hun het tro? Den er vel blitt veldig kjent, men for de som ikke har lest den: Boka handler om Ida, som er i slutten av tenåra når hun får kreft. Det er en sykehistorie som mange andre, men sterkt og direkte fortalt av moren. Utrolig sørgelig og skremmende.

Christiane F Å være ung er for jævli gjorde et sterkt inntrykk på meg når jeg leste den. Jeg var ung, men husker leseopplevelsen godt. Rett etterpå kom Tankene mine får du aldri som også gjorde inntrykk. Sørgelig er kanskje ikke rette ordet, men håpløshet og oppgitthet er jo sørgelig...

Støtter opp om Rohinton Mistrys bok som nevnes under her.

I barndommen husker jeg at jeg synes Astrid Lindgrens 'Mio, min Mio var uhyre trist.

Min søsters vokter av Jodi Picoult

Deler av Saras nøkkel, men den ble så klisjeaktig etterhvert at jeg mistet sansen.

Historien om Kristoffer, selvfølgelig.

Idas dans..

Det må være boka Da vi mistet barna, mistet vi fremtiden. Den handler om noen foreldre som mistet begge barna sine i ulykker, to forskjellig ulykker. Det er så ubeskrivelig grusomt og vondt å lese om... Man skulle ønske at det var en vond drøm... Men istedfor er det en vond virkelighet for noen sønderknuste foreldrepar...

Selv om boka er ubeskrivelig trist så inneholder den alikevel morsomme episoder med barna som gjør at man humrer og trekker på smilebåndet.

Boken anbefales selv om du bør være obs på at den er veeeldig sterk...

Det er jeg ikke sikker på. Men den boka som kanskje har satt mest preg i meg er Anne Franks dagbok. Mye fordi jeg leste den da jeg var 13-14 et sted. Jeg var ung, hadde akkurat lært om andre verdenskrig og historien er utrolig sterk. Husker jeg gråt på slutten den gangen

Jeg er veldig usikker. Det finnes så mange typer sørgelig. Noen bøker kan gjøre meg uendelig trist selv om ikke historien er den mest "objektivt triste" du finner.

Og så er det interessant hvordan folk reagerer så forskjellig på bøker. Noen bøker som beveger andre må jeg rett og slett gjespe meg gjennom.

Jeg er enig. Kom selv i åpningsinnlegget med et ganske opplagt tema. Men jeg synes også Langelands Wonderboy er trist, men skrevet med en så ironisk snert at det er få bøker jeg har ledd mer av. Det triste ligger jo i hvordan noen kan velge bort alt viktig for det som er uviktig. Penger og status, istedet for kjærlighet og vennskap. Hvor dypt vi kan falle fra grådighet.

Jeg forter meg å skrive THE ROAD før noen andre skriver det. Jeg virkelig hulket underveis og var ødelagt i dagesvis.

• Ellers må jeg nevne SMÅ FØTTER SETTER DYPE SPOR, både av personlige og temamessige grunner.

Den tristeste jeg har lest, tror jeg må være historien om Christoffer "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl". Hva denne gutten måtte gå gjennom er for meg helt utrolig. Mishandlet og oversett, jeg gråt meg gjennom mange mange sider.

Har egentlig lyst til å lese denne boken, men jeg orker rett og slett ikke å lese om hvor vondt den gutten hadde det. Jeg stod med den i hånden i en bokhandel for noen dager siden. Bare bildet på coveret får det til å snøre seg i halsen. Og så forklaringen på tittelen: At det var det han svarte hvis noen spurte ham hvor han hadde fått alle skadene fra.

Jeg synes du skal lese den, den er en god bok. Setter veldig perspektiv på livet. Jeg kjenner jeg har forandret meg selv siden jeg leste denne boka, og jeg anbefaler den til alle jeg kjenner. Synes alle, spesielt de som jobber med barn, bør lese denne. Det er altfor mange barnemishandlingssaker her til lands for tiden (og for så vidt i resten av landet), og mange av dem kunne vært gjort noe med mye tidligere hvis noen bare hadde sagt fra. Hvis man er litt mer obs på tegnene...det er alltids bedre å si fra en gang for mye, enn å bare tie..

Den er helt sikkert veldig god, men jeg tror jeg må la den bli liggende på vent i bokhandelen en liten stund til. Når en nesten begynner å gråte bare av å se coveret, tør jeg ikke tenke på hva slags følelsesmessig påkjenning det vil være å lese boken. Etter at jeg fikk barn har jeg blitt helt hudløs når temaet er barn som opplever stor urett.

Det tristeste jeg har lest?

Boken Skadet av Cathy glass, den samme historien om en liten jente som blir utsatt for seksuelle overgrep, pedofili, vold og omsorgssvikt i sin egen familie, og blir oversett av barnevernet, og hva dette kan gjøre med et lite barn.

og

Saras nøkkel av Tatiana DeRosnay. Fryktelig "klaustrofobisk" trist ...

Det er mye, men den jeg først tenkte på nå er The Heart is a Lonely Hunter av Carson McCullers.

Det tror jeg nesten må bli Vekten av snøkrystaller. Boken handler om en gutt som får muskelsvinn. Samtidig blir moren hans psykisk syk. Det er bare elendighet fra perm til perm. Egentlig liker jeg triste og melankolske bøker/filmer/musikk, men denne ga meg absolutt ingenting. Jeg forstod ikke hva Thorvald Steen ønsket.

Ellers rager Balansekunst også høyt på denne listen. En tristere historie skal man lete lenge etter.

Jeg sjekket først svarene her for å se om andre hadde nevnt "Balansekunst". Det var nemlig den første boken jeg tenkte på da jeg så denne tråden. Det er boken som har alt en bokelsker kan ønske seg. En helt fantastisk historie, får fram alle følelsene i deg, har et forbilledlig språk - og ikke minst svært lærerik. Men for å holde meg til tråden her, den er ufattelig tragisk. Balansekunst ER og BLIR en av de beste bøker jeg har lest.

Boken om lille Kristoffer " jeg tror nok du skjønner det sjøl" er noe av det mest tragiske jeg har lest i år. Nesten ikke til å fatte.

Balansekunst var også den boken som slo meg straks jeg så overskriften. Det er en bok med sterke og j.... skildringer. Absolutt verdt å lese!

Jeg må tilføye, til tråden her, at jeg stort sett unngår å lese dokumentarbøker av den typen som nevnes her, rett og slett fordi jeg ikke orker det.

Jeg forstår deg veldig godt, Bente. Slike bøker er ingen hyggelig lesning.

Synes du Balansekunst var verdt alle sine sider, var den god?

Jeg svarer for meg selv: ja!

I motsetning til Brit Gravdahl likte jeg ikke boken i det hele tatt. Men jeg vet at jeg er nesten alene om denne oppfatningen. Grunnen var at det var så mye elendighet at det (nesten) ble spekulativt. Historien mistet for meg sin troverdighet nettopp fordi det ikke skjedde noe som helst positivt. Når man trodde at NÅ kan ikke ting bli verre, så ble de jo nettopp det... MYYYYE verre. Og sånn gikk historien sin gang. I en evighet.

Men som sagt så elsker nesten hele verden denne boken. Så ikke la være å lese den pga min negative leseopplevelse.

Da jeg leste "Balansekunst" var det ikke utelukkende all elendigheten som slo meg. Den er rett og slett et litterært verk. Den litterære kvaliteten gjør at man tolererer bokens tragiske historie.

Det er jo heller ikke bare elendighet. Tre av dem sveises sammen til en slags familie - det ligger håp i boken.

Ja, det er også mye kjærlighet og håp i boken. Men fordi det er "den sørgeliste/tristeste boken det handler om nå, fikk nettopp det fokus. Og jeg kom faktisk ikke på en annen bok i farten som er tristere enn denne.

Ja, jeg forstår det. Jeg mente svaret mitt som et slags tillegg til ditt i svaret til Farfalle, men det kom kanskje ikke så godt frem.

Et ubetinget JA fra meg også

Det var ikke meg du spurte, men jeg synes den er det.