Nesten umulig å skrive om for folk som ikke kjenner konseptet, men jeg skal forsøke.
Talbot er nok mest kjent for «Eventyret om den slemme rotta», som jo er en for det meste realistisk fortelling. I «Alice...» veksler han mellom historie, fakta, fantasy, biografi, humor, og anekdoter - og baker det hele inn i en endeløs rekke av metaelementer.
Med det opphever han de fleste regler for historiefortelling og bruker vel omtrent alle tegneserieteknikker som finnes, fra Prins Valiant-stilen til fotonovellen. Det er ekstremt ambisiøst, og ved et tilfelle kommmer da også tegneserieguruen Scott McCloud innom i Guds skikkelse. Dette er ikke en tegneserie for nybegynnere!
Sunderland er bakteppet, og det var for meg et litt obskurt fotballag - men i Talbots hånd blir det tidvis medrivende. Samtidig er 300 sider mye, og ikke alt er like interessant. Metaelementene blir for meg tidvis litt slitsomme, og humoren er av det tørrere slaget (foruten at det er vanskelig for en nordmann å få med seg alle referansene). Men samtidig så vakkert, ambisiøst og gjennomført i all sin galskap at jeg tror jeg er mest positiv alt i alt.
Sist sett
