Jeg strever med å formulere noen tanker omkring fru Alving.
Jeg ser den kampen hun står i, hennes strev, men ikke hennes storhet. Det ene øyeblikket anklager hun sin mann for å ha ødelagt ekteskapet og livet hennes, i neste tar hun fullt ut skylden på seg selv. Jeg ser ingen indre utvikling hos henne som skal tilsi endret syn. Det er likevel fullt mulig å vakle slik i den krisen hun er i. Hun anklager også Manders. Og klynger seg til sønnen. Jeg kjenner ikke stykket så godt til å ha klare meninger, men magefølelsen sier meg at det er noe dobbelmoralsk (usikker på om det er riktig ord, men noe i den retning..) over henne. Å hjelpe meg om du eller andre ber meg utdype dette nærmere!
Det er vel ingen (få?) av Ibsens personer som er endimensjonale - deri ligger hans storhet :-)
Og Osvalds sykdom, ja den er analysert og diskutert opp og ned, men er det reelt sett mulig å arve syfils? Muligens et underordnet spørsmål. Blir likevel nysgjerrig siden mange legger sånn vekt på den.
Viser 4 svar.
Nei, ingen krav her, nei! "Livsgleden," seier ho, "kan der være redning i den?" (sitert etter minnet). Her kjem vel omslaget?
at ho har skylda for at mannen gjekk til grunne og sonen er i ferd med å følgje etter
Mener du at fru Alving er den "skyldige"? Og at hun selv innser det?
Ja. Og på den andre sida hadde ho kanskje ikkje så mange val ut frå det som tantene stod for. Slik som Nora og presten Hansen.
Hmmmm. Slik har jeg ikke sett på det. I så fall blir hennes tragedie dessto større. Med en slik tolkning faller brikkene bedre på plass.
Interessant å lufte tanker. Takk skal du ha! (er likevel fortsatt noe i tvil..).
Sist sett
