"Seks fortellinger om en far og en sønn", sier Gyldendal om denne boken. Andre har kalt det en novellesamling. Tja. Dette er ikke veldig viktig, men jeg leser den som en roman som gladelig eksperimenterer både med perspektiv og fortellerstemmer, samtidig som den er like opptatt av det som kunne ha skjedd som den er av det som skjedde. Det er et sjeldent grep, men ikke ukjent: Filmen "Sliding Doors" er et eksempel. Distinksjonen er uansett kunstig: Romanen henter mye stoff fra forfatterens liv, men er åpenbart fiksjon. Den utforsker muligheter, ikke virkeligheter.
Mesteparten av boken er viet en knallsterk, lengre tekst om en far og sønns opphold i Alaskas ødemark. Den er misunnelsesverdig velskrevet. Jeg har bare én innvending av betydning: Cormaq McCarthy har gjort det enda bedre i "Veien", og slektskapet er for tydelig, både i stil og tematikk. Den som ikke har lest "Veien" (en litterær dødssynd man snarest bør bøte på!) kan lett komme til å tenke at Vanns tekst er genial; vi andre vet hvem som er geniet.
Før og etter den sentrale historien, som av meget gode grunner er delt i to, finnes fem kortere kapitler. (Noen vil heller kalle dem noveller eller "tekster". Jeg er uenig, men argumentasjonen for det vil avsløre mer av handlingen enn en omtale bør.) Fire av disse virker å være skrevet av Hemingway, og de er til dels meget gode. Det siste står forfatteren selv for, og det er bokens klart svakeste. Handlingen fungerer og psykologien bak er utmerket. Men det skurrer i fortellerstemmen, og språket er langtfra like tett og presist. En gjetning: Forfatteren har jobbet lenge med dette stoffet (bearbeidet det gjennom det meste av livet, faktisk), men skrevet det siste kapitlet relativt kort tid før publikasjon. Han er en klokere mann som samler tråder, forklarer og skaper orden. For akkurat denne boken er det en temmelig stor tabbe.
Det får så være. Tyvlån og skjønnhetsfeil til tross: Dette er en oppsiktsvekkende og deprimerende god debut.
Viser 2 svar.
Tyvlån? Såvidt meg bekjent ble denne boken utgitt i 2008, i god tid før Veien eksploderte på markedet. Vann sier selv han er inspirert av McCarthy, men jeg har vanskelig for å se at Veien har hatt noen innflytelse på denne boken. Veien ble skrevet på slutten av et gedigent forfatterskap, Legends er debutverket. For meg er Veien og Legends ulike fortellinger med isolasjon og far/sønn som hovedtema, og hvor språket i begge hovedfortellingene er nakent og rått.
The Road kom i 2006, vant Pulitzerprisen i 2007, og kunne godt ha inspirert Vanns debut i 2008. Forfattere er nok mer tilbøyelige til å få med seg hvilke bøker som vinner prestisjefylte priser, muligens også mindre til å se på hva som selger mye. Og som du sier: Vann har selv oppgitt McCarthy blant sine inspirasjonskilder.
Du har likevel rett i at Legender... ikke er inspirert av Veien. Det vet jeg nå, fordi Vann i intervju med The White Review har sagt dette:
"I wrote Legend of a Suicide fourteen years ago, before he even had the idea for The Road, so it pisses me off that people think it’s derivative of the father and son relationship in The Road. I wouldn’t have written something that had so many parallels with The Road because I wouldn’t want to be like someone else."
Dermed stemmer det at den ene romanen ikke er inspirert av den andre, men også at de er så like at det er naturlig å tenke det. Ihvertfall om man skal tro forfatteren av den sist publiserte - og i dette tilfelle er jeg mer enig med Vann enn med deg. Uansett skal du ha takk for å rette opp misforståelsen!
Sist sett
