Bokelskere.no

Jeg vet ikke hvor i denne tråden jeg skal gå inn - litt tilfeldig blir det her.

Jeg har, av grunner jeg ikke helt forstår, aldri likte hverken fru Helene Alving eller pastor Manders. Derfor var det befriende å høre den tyske regisøren (?) gi uttrykk for samme mening på NRK 2 i går. Regisøren likte heller ikke Osvald, ham har jeg større sympati og forståelse for. Manders ble i programmet kalt en kristenfundamentalist. Det kan jeg fakisk være enig i.
Men hva er det med fru Alving? På den ene siden fremstår hun som så rakrygget, på den andre så ynkelig (hvordan hun klamrer seg til sønnen). Det er sannelig ikke lett å bli klok på hennes valg (men det var vel heller ikke meningen..).

Og enda en ting - finnes det noen medisinsk ekspertise her som kan fortelle om syfilis kan arves? Det er jo en smittsom sykdom, fremkalt av en bakterie.

Jo, men noko av det store ved dette stykket er vel at ingen av personane er heilt eindimensjonale? For meg er fru Alving stor i arbeidet sitt for å frigjere seg frå gjengangarar, og at ho har skylda for at mannen gjekk til grunne og sonen er i ferd med å følgje etter, ser eg som uttrykk for at ei kvinne som valde å føye seg (i den grad ho hadde eit val), ville få store vanskar med å nå måla sine. Helene Alving vart verande, mens Nora gjorde opprør fullt ut, i alle fall individuelt og innan familien. Begge står i vekselverknad som sjølvstendige individ med eit samfunn som formar dei og som dei ønskjer å overvinne.

Det med syfilisen har vel vorte kommentert på fine måtar i andre innlegg her.

Jeg strever med å formulere noen tanker omkring fru Alving.
Jeg ser den kampen hun står i, hennes strev, men ikke hennes storhet. Det ene øyeblikket anklager hun sin mann for å ha ødelagt ekteskapet og livet hennes, i neste tar hun fullt ut skylden på seg selv. Jeg ser ingen indre utvikling hos henne som skal tilsi endret syn. Det er likevel fullt mulig å vakle slik i den krisen hun er i. Hun anklager også Manders. Og klynger seg til sønnen. Jeg kjenner ikke stykket så godt til å ha klare meninger, men magefølelsen sier meg at det er noe dobbelmoralsk (usikker på om det er riktig ord, men noe i den retning..) over henne. Å hjelpe meg om du eller andre ber meg utdype dette nærmere!

Det er vel ingen (få?) av Ibsens personer som er endimensjonale - deri ligger hans storhet :-)

Og Osvalds sykdom, ja den er analysert og diskutert opp og ned, men er det reelt sett mulig å arve syfils? Muligens et underordnet spørsmål. Blir likevel nysgjerrig siden mange legger sånn vekt på den.

Nei, ingen krav her, nei! "Livsgleden," seier ho, "kan der være redning i den?" (sitert etter minnet). Her kjem vel omslaget?

at ho har skylda for at mannen gjekk til grunne og sonen er i ferd med å følgje etter

Mener du at fru Alving er den "skyldige"? Og at hun selv innser det?

Ja. Og på den andre sida hadde ho kanskje ikkje så mange val ut frå det som tantene stod for. Slik som Nora og presten Hansen.

Hmmmm. Slik har jeg ikke sett på det. I så fall blir hennes tragedie dessto større. Med en slik tolkning faller brikkene bedre på plass.
Interessant å lufte tanker. Takk skal du ha! (er likevel fortsatt noe i tvil..).