Den norske utgaven av "Lenins kyss" er en sekundæroversettelse. Les oversetter Tom Lotheringtons refleksjoner rundt sekundæroversettelse på http://oversetterblogg.blogspot.com/2011/09/kinesiske-esker-om-sekundroversettelse.html
Viser 2 svar.
Siden jeg ikke kan mye om Kina og kodene i den kinesiske kulturen er det fare for at jeg gikk glipp av en god del i denne satiriske romanen. På tross av dette forbeholdet mener jeg dette er en virkelig god og annerledes historie.
Historien spinner rundt Gosseli, en liten fjellandsby der det store flertallet av innbyggerne er funksjonshemmede. På initiativ i fra myndighetene danner de en underholdningstrupp med mål om å samle inn nok penger til å kjøpe Lenins levninger. Deres historie er samtidig et skråblikk på Kinas. Og grådigheten pengejakten frembringer, er en krass kritikk av det nye Kina slik jeg leser det. Selv Lenin er til salgs og formålet med anskaffelsen er å tjene inn mest mulig på skuelystne turister slik at distriktssekretæren kan sole seg i glansen og stige i gradene. Han ser seg selv som like viktig som Mao og andre store kommunistiske ledere.
Veien i fra keiserriket, til den kollektivistiske kommunismen og i dag det jeg tror kineserne kaller en kommunistisk markedsøkonomi framstår som undertrykkelse av lik avstøpning. Og autoritetstroen og dyrkelsen identisk. Ledernes selvhevdelse og egosentrisme like ødeleggende. De samme som pisket folket igjennom kulturrevolusjonen, pisker de inn i den nye tida og historien er nådeløs i mot de som av samfunnet er sett på som mindreverdige, innbyggerne i Gosseli.
Grådigheten etter penger minnet også om Bulgakovs "Mesteren og Margarita" der en teaterforestilling ender i en orgie i grådighet, også det iscenesatt i et kommunistisk samfunn.
I tillegg til det politiske er denne historien humoristisk, trist, lett å følge, full av snurrige skikkelser, usannsynlige hendelser og ikke minst et helt unikt og artig språk. Oversetteren har ganske sikkert gjort en kjempejobb.