Bokelskere.no

Hvorfor velger slike foreldre som vi møter i boka å få barn når de ikke er i stand til å ta vare på seg sjøl en gang? At de kom fra ymse kår er ikke godt nok svar. Det er barna her som blir de voksne og tar ansvar. Takk for at de greide å komme seg unna.De har forhåpentligvis et godt liv i dag sjøl om det ikke gikk så bra med den yngste.

Fikk ikke akkurat inntrykk av at foreldrene gjorde reflekterte valg. Hensynet til barna kom nok på siste plass, selv om det i alle fall framstilles som faren brydde seg om barna. Moren var i alle fall utrolig selvsentrert, og stadig mente hun at "nå skulle det handle om henne", for eksempel da hun hadde fornyet lærerbevilgningen sin og hadde lest selvutviklingsbøker hele sommeren.

Som Heidi B. klarte heller ikke jeg å se humoren. Hvis man virkelig ser på det som står i boka; foreldre som lar være å skaffe mat, ikke sørger for at barna får vaske seg, og lar være å varme opp huset fordi det er "luksus", så er dette faktisk veldig ille. Barna ble i liten grad fysisk mishandlet, men de fikk på ingen måte det de trengte. Det som kanskje skilte ut denne familien fra andre familier der barna går for lut og kaldt vann, er at barna stadig fikk skryt for at det var smarte, flinke og spesielle. Antar at det ikke er så vanlig i slike tilfeller. Og det ga dem kanskje tro på seg selv også?

Kunne dette skjedd i Norge? Leser sjelden bøker "fra virkeligheten", men i boka "Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom" møter vi noe av det samme. Sjøl om foreldrene i "Krystallslottet" alltid melder barna inn på skole hvor de enn flytter, så er det egoismen til foreldrene som gjennomsyrer det hele. Og at barn har styrke ser vi stadig vekk. Det er ingen sannhet i at man ikke kan unnslippe skjebnen, genene eller hva man kan skylde på. Jeg mener man kan velge, men selvfølgelig må man vite om valgmulighetene. Det å kunne lese og ta til seg informasjon er det viktigste av alt, synes jeg.

Dette kunne ha skjedd i Norge! Og barn er -og har vore- utruleg lojale mot foreldra sine! Eg vart svært gripen av "Krystallslottet" - og er imponert over at forfattaren har styrke til å fortelje så varmt - trass alt - om ein vanskeleg barndom.

Grov omsorgssvikt skjer selvsagt i Norge. Tror nok likevel noen ville grepet inn når barna var skitne og gikk med hullete klær. Slike synlige tegn på fattigdom/dårlig omsorg var vel ikke så spesielt i de traktene det var snakk om her. Ellers har jeg ikke så mange illusjoner om Norge.

Men hvor mange i Norge har foreldre som bor mer eller mindre på gata? Ville ikke de fleste unngått å treffe dem? Var kanskje bare far her som valgte rusen, men likevel? Tror kanskje far var mer bevisst sviket overfor barna, mor ble aldri noe annet enn barn sjøl, synes jeg. Barn i betydning av ansvarsløshet og vilje til å godta alt uten evne eller vilje til å kjempe i mot. Forstår godt datterens reaksjon da hun fikk vite at mor egentlig kunne vært rik, og likevel valgte dette livet for seg og sine barn. Antageligvis var kjærligheten mellom mor og far av en slik art at de ikke hadde plass til flere enn seg sjøl, synd for barna. Heldigvis at de hadde andre mennesker slik at de fikk se at livet kunne by på noe annet.

Enig med deg at grov omsorgssvikt skjer her til lands, som i alle andre land. Dette er ikke unike hendelser. Alkoholikere, narkomane, psykisk ustabile menneseker får barn hele tiden. Men jeg tror du tar delvis feil når du sier at man ville grepet inn. I mange tilfeller gjør man nok det, men definitivt ikke ofte nok. Jeg vet ikke hvor mange jeg har truffet på i livet mitt som har hatt fullstendig uansvarlige foreldre, og hvor barna har lidd fælt med dette. Men de er lojale, og sier ikke ordentlig i fra, og de færreste vil faktisk hjelpe til med mindre baren krever hjelp. Frykten for å blande seg er usedvanlig stor. Bare se på Christoffer-saken, hvor den stakkars gutten til slutt døde. Lignende tilfeller skjer stadig vekk, men omgivelsene er ikke flinke nok til å se tegnene, og gjør altfor lite av det som trengs.

Jeg er ikke uenig med deg, men mener bare at de kanskje lettere griper tak i slike ting som er litt "ufarlig", som problemer med klær og hygiene. Jeg gikk i alle fall i klasse med en som hadde det problemet, og hun fikk fosterforeldre. Tror ikke det var mishandling inne i bildet, bare en mor som ikke takla ansvaret - uvisst av hvilken grunn. Mistanker om forskjellige ting er kanskje vanskligere å takle? Jeg aner ikke, det er vel litt tilfeldig og personavhengig hva som blir avdekket/gjort noe med.

Dessuten mener jeg at en del av de voksne som mishandler kan se ganske perfekte ut på overflaten, og da må det litt fantasi til for å skjønne hvordan ting egentlig er... Og så tror jeg det kan være vanskelig å fortelle andre at ens egne foreldre mishandler en. Mange har nok også opplevd å ikke bli trodd.