Bokelskere.no

Dette er ikke skjønnlitteratur, men en knallgod bok som jeg tillater meg å anbefale likevel. Handler om europeiske sigøynere: Begrav meg stående

Jeg har vært litt nysgjerrig på denne boken en stund, men har valgt å ikke gjøre noe med det hittil. Derfor må jeg spørre deg nå: Hva slags bok er dette, hvordan fremstiller den sigøynerne/romfolket? Jeg gjør meg sikkert upopulær nå, men jeg har både reist og jobbet på Balkan, og har forstått at sigøynerne også har en viss egen skyld i sin situasjon. Derfor orker ikke jeg lese bøker som bare peker på hvor grusomt verden har behandlet dem, men overser at de selv også har et ansvar for å gjøre noe.

Derfor må jeg spørre deg nå: Hva slags bok er dette, hvordan fremstiller den sigøynerne/romfolket?

Du har fått litt mer info fra Strindin allerede, men for å tilføye litt:

Jeg leser Isabel Fonsecas bok Bury Me Standing/Begrav meg stående som et ønske om å forklare, ikke først og fremst forsvare, hvilke levemåter og normer hun har registrert i sigøynerkulturen gjennom års observasjoner av sigøynersamfunn rundt om i verden. Hun overlater egentlig til leseren å trekke sine egne konklusjoner.

Min konklusjon etter å ha lest boken, var at den for det ene ga et interessant innblikk i hvilke normer sigøynere lever etter, for det andre at boken er allmenngyldig i sin illustrasjon av hvordan en majoritetskultur og en minoritetskultur gjerne mangler reell kunnskap om hverandres normer og kår, og derfor lett misforstår hverandre, for dernest å fordømme hverandre. Dermed ikke sagt at alt fremmed er noe man skal trykke til sitt bryst om man bare "forstår" hva det egentlig "er" man står overfor - men om man i det minste skjønner hvorfor folk snakker og handler som de gjør, øker i alle fall sjansene for å unngå fiendeskap. Redigert: jeg aner ikke hvor jeg fikk ordet "fiendeskap" fra - jeg burde da vite godt at det heter "fiendtlighet" på norsk. ;-P)

Takk for ditt svar også! Dette høres ut som en bok som virkelig kunne vært interessant å lese. Jeg synes sigøynernes kultur er interessant, og det er mange aspekter ved den jeg ikke forstår, og vil derfor gjerne lese noe som jeg kan lære mer av. Hittil har jeg ikke funnet så mye, dessverre, men det jeg har lest har vært rene forsvarstaler uten noen forståelse for motparten. Siden jeg har jobbet litt med minoriteter på Balkan vet jeg at bildet ikke er svart/hvitt, det består kun av gråtoner.

Ja, landene på Balkan har forfulgt og diskriminert sigøynerne, og til de er fortsatt stigmatisert, men nå finnes lover som ikke gjør dette mulig på samme måte som tidligere, og både statene og frivillige grupper jobber oppsøkende for å hjelpe og gi dem det de har rett på. Problemet er at rasismen går begge veier, og sigøynerne er ikke, og har aldri vært, interessert i å samarbeide for å oppnå det de mener de har rett på.

Ikke alle er sånn, som jeg skriver i et annet innlegg er de fleste fredelige og lovlydige folk som ikke gjør noen fortred, men de som ikke går overens med landenes øvrige befolkning ødelegger for alle.

Litegrann lenger ut i grøftekanten(det hadde vel ikke vært oss tre ellers...): Isabel Fonseca skriver ikke bare om sigøynere på Balkan i denne boken. Hun vier bl.a. en stor del av den til sigøynere i Tyrkia, om jeg ikke husker alldeles feil. Og hun har også god kjennskap til "travelers" i Storbritannia, men jeg husker ikke helt hvor mye av denne boken som spesifikt omhandler denne gruppen (rettere sagt disse gruppene - det er visst ikke riktig å skjære travelers i Irland og på den største øya over en kam).

De reisende i Storbritannia og Irland er veldig interessant grupper som jeg kan minimalt om, jeg vet at de eksisterer og stort mer enn det er det ikke. Nå ble denne boken plutselig enda mer interessant. Sigøynerne i Tyrkia kjenner jeg litt mer til, men ikke så godt som de i Serbia og Bulgaria. Grunnen til at jeg nevner Balkan hele tiden er fordi det er dette området jeg kjenner, og dermed også vet en del om hvordan situasjonen er for sigøynerne her. Når det gjelder hvordan de har det i andre land kjenner jeg det i større eller mindre grad, og aller minst kunnskap har jeg om de reisende på de britiske øyer.

...Og når vi så er kommet inn på de reisende i Storbritannia og Irland, kan jeg nevne boken Gypsy Boy som jeg kom over og leste i fjor. Det viste seg å være en selvbiografisk beretning om en gutt fra en reisende familie i England - og det var et lite sjokk å oppdage at dette er en overgrepshistorie, jeg tror ærlig talt at jeg hadde vært for feig til å starte å lese den om jeg hadde visst det. (Særlig fordi dette skal være en sann historie. Jeg mener - Wassmos "Hudløs himmel" var vond nok lesning i sin tid.) Som følge av overgrepene han ble utsatt for, er forfatteren (som skriver under psevdonym) naturlig nok sterkt kritisk til oppvekstmiljøet der overgrepene fant sted og ble tolerert. Jeg skrev en bokomtale av "Gypsy Boy" for et års tid siden, så jeg skal ikke gå mer i detalj om den i denne tråden, tror jeg.

Takk for tipset! Men jeg tror nok jeg må tenke litt over det å lese en overgrepshistorie. Jeg leste Huset med den blinde glassveranda for mange år siden og visste bare sånn halvveis hva jeg gikk til. Det ble med den ene boken, resten av trilogien står i hyllen, fordi jeg syntes det var for sterk kost. Men det er et interessant tema, så det er ikke umulig at jeg bestemmer meg for å lese den en gang.

Ja, det var vel egentlig "Huset med den blinde glassveranda" jeg tenkte på i forrige innlegg - i farten husket jeg ikke at "Hudløs himmel" er oppfølgeren i trilogien. Den første av bøkene ga jo de sterkeste inntrykkene, for da var jeg mest uforberedt - leste alle tre i tenårene, tror ikke jeg vil orke å lese dem om igjen. (Har i alle fall ingen planer om det.)

Med forbehold om at det er en stund siden jeg leste den tror jeg at du er på trygg grunn her. Slik jeg husker det fikk jeg en følelse av at Fonesca ikke først og fremst er ute etter å problematisere sigøynernes forhold til storsamfunnet, men skriver om sigøynerne slik hun opplever dem. Gjennom nøkterne beskrivelser av mange sider (dagligliv, unge mødre, politiske møter m.m) ved levesettet synes jeg hun gir innblikk i praksiser som man kan forstå at blir vanskelige i møter med storsamfunnet uten at forfatteren eksplisitt sier det.

Og når det gjelder det du skriver om Balkan så tenker jeg at det alltid er årsaker til konflikter, og at som regel er det to parter. Likevel mener jeg det påhviler storssamfunnet et særskilt ansvar i møte med minoriteter. Det er storsamfunnet som besitter makt, ressurser og er tallmessig overlegent. Sigøynerbarna som lever på en giftpøl i Kosovo kan vanskelig sies å ha noe ansvar for sin skjebne. Og Kosovos og Europas behandling av sigøynerne i dag er preget av gradering av menneskeverd og en stor skam for vår samtid.

Å lese om sigøynernes kultur er interessant, så denne boken skal jeg huske. Takk for tipset!

Angående ditt siste avsnitt, så har selvsagt barna ingen skyld, ingen kan velge sine foreldre. Men deres foreldre har et ansvar for forsøke å gi dem en fremtid. En god begynnelse hadde vært å gi barna skolegang og statsborgerskap, for det er det ikke alle som har. De kan ikke regne med å få drømmejobben uten utdannelse når arbeidsmarkedet er så presset som det er, og de kan ikke forvente ytelser fra staten når de ikke er statsborgere.

Lovverkene i de landene hvor sigøynerne er en minoritet å regne med tillater ikke diskriminering på bakgrunn av etnisitet, religion eller kjønn, mange av landene er også med i EU og må dermed følge visse retningslinjer. Andre av de aktuelle landene ønsker seg et medlemskap, og jobber derfor med å tilpasse seg på alle felter. Noen av landene, som for eksempel Hellas i forhold til slaviske makedonere og muslimer, har funnet smutthull som ikke gir minoritetene fulle rettigheter, selv om det kan se sånn ut. Men i Serbia og Bulgaria, som jeg kjenner best til, er ikke dette tilfelle.

Det sagt, så finnes det store grupper sigøynere som ikke på noen måte plager noen, de lever for seg selv og driver jordbruk, de er selvforsynte og lovlydige. Det er disse det er flest av, og de andre ødelegger mye for disse. Det er også sant at de møte mye fordommer, og at selv de med utdannelse og øvrige kvalifikasjoner har vanskelig for å få jobb, og at dette i mange tilfeller skyldes diskriminering.

Jeg tror ikke egentlig vi er så uenige. For meg er det viktig at vi ikke sette sigøynerne i en udiskutabel offerposisjon, men det er ikke den hele og fulle sannheten.

Vi er nok enige om en god del. Jeg mener at også rettsstater i Europa tidvis behandler sigøynerne på måter som ikke er demokratier verdig. Lovverk kan også settes til side. Italia og Frankrike er to eksempler. Når det gjelder Balkan har jeg bare såvidt snakket med noen som jobbet med sigøynere der. De sa også at det var vanskelig å få foreldre til å sende barn på skolen fordi de er innstilt på at ungene skal bidra til husholdet tidlig. Løsningen ble å tilby dusj, mat og enkle klær. Da bidro ungene, samtidig som de lærte. Kanskje vil de igjen tenke annerledes om sine barn sin skolegang. Når det gjelder offerrolle eller ikke blir det fort en stigmatisering der alle individ i en gruppe ses som like. Det er de selvsagt ikke og derfor er ikke enhver sigøyner et offer, ei heller skurk eller helt. Men at sigøynerne likevel har blitt forfulgt og blir forfulgt på grunn av sin gruppetilhørighet er det ikke tvil om.

Jeg kjenner ikke situasjonen for sigøynere i Italia og Frankrike like godt som den tilsvarende på Balkan, men jeg har faktisk inntrykk av at de har det verre der. Jeg vet ikke om det kan komme av at de på sett og vis ikke har en like naturlig plass der som de har på Balkan. På Balkan er de en helt naturlig del av ethvert bybilde, folk og stater er vant til dem og har kanskje en større forståelse av hvordan man best kan takle utfordringene som følger med. I tillegg tror jeg de har lært av sine feil, for det råder ingen tvil om at sigøynerne som folk har blitt forfulgt, og det virker på meg som om EU tidvis stiller strengere krav til Øst-Europa enn til vest-europeiske stater som lange har vært en del av det gode selskap.

Har hatt denne stående i hylla i flere år, men igår kveld tok jeg den fram igjen takket være tipset ditt. Gleder meg til å lære mer om sigøynere og historien deres. Har bare fått lest 40 sider, men det ser lovende ut:-)

Absolutt - om det er "lov" å nevne sakprosa i denne tråden, så er Isabel Fonsecas Begrav meg stående et must på listen! Strindin, har du lest Princes among Men. Journeys with Gypsy Musicians av Garth Cartwright? Jeg kjøpte den fordi jeg likte Isabel Fonsecas bok så godt, men Cartwrights bok har jeg ikke kommet så langt som til å lese ennå...

Har ikke lest den boken. Inspirert av "Folk i farta" med Alex Rósen har jeg bestilt denne: Rrom

Godt tips! Så også programmet med Harald Medbøe (altså forfatteren av boken du nevner) forrige uke - og husket vagt at jeg hadde lest bra anmeldelse(r?) da boken var ny. Så gikk boken i glemmeboken - men nå håper jeg på en bokomtale fra deg før jeg gjør meg opp en mening om jeg "må" ha denne også... (plassmangel her, u c...)

... Og nå ser jeg at del II av "Folk i farta" med Harald Medbøe og om rom-folk sendes på nrk3 i kveld (søndag) kl. 22.40 - så da får jeg få med meg den episoden også. Så lurt.

Jeg tror det er en reprise. Poster når jeg har lest/bladd. Tror boka er mer bilder enn tekst.

... Du hadde rett - det viste seg at jeg ble sittende og se episode 1 en gang til...

I dag 22.30 kommer del2.

... og del 2 hadde jeg ikke registrert sendetiden for av meg selv, så supert at du varsler! Slo akkurat på pc'en igjen nå, og fant den blodferske meldingen din. Thank you!