Bokelskere.no

Nok ei fantastisk bok om Jarle Klepp! Ikkje heilt ferdig, men vert nok minst 5 på terningern!

De fleste barn liker at foreldrene/besteforeldrene forteller fra "gamle dager". Jarle Klepp har et heller problematisk forhold til sine egne "gamle dager" og vil helst holde minnene skjult for sine nærmeste - helt til den lille dattera hans insisterer på å "besøke" farfar, som hun påstår at hun savner. På dette tidspunktet har Jarle allerede i lang tid hatt fortida ubehagelig nært innpå seg. Sinne og skam dominerer følelsene hans, helt til han kapitulerer for lille Åshild. Avslutningen tyder på at han kan være på veg ut av uføret.

I noen av kommentarene til boka klages det over komposisjonen - at det konkrete møtet med fortida burde vært starten på historien. Det er jeg ikke enig i. Uten de innledende kapitlene ville dette møtet vært langt mindre dramatisk, føler jeg.

Jeg gir boka en femmer. Trekk for en del språklige pussigheter: Hvorfor skriver Renberg for eksempel stadig "innen" der de fleste nordmenn ville sagt "før"? I tillegg har jeg litt vanskelig for å tro helt på denne vennefamilien, som tok imot "onkel Terje" hver bidige helg og lot ham øse all gørra ut over dem i år etter år.

Det finnes mange slike dysfunskjonelle vennefamilier, Marit. Min familie var en av dem for flere kamerater av faren min i årevis. Jarles far er ikke så ulik min egen, og det har vært vondt å lese disse bøkene.

Samtidig gjør det godt også å få oppleve at en ikke er alene i følelsene. Tore Renberg skriver med så stor varhet og varme om vonde og vanskelige ting.

Jeg leser i tråden her at flere kjedet seg den første delen av boka, for meg var den minst like god som resten. En veldig sterk femmer i fra meg, og oppført som favorittbok. Etter en uke gikk jeg inn og redigerte teksten, og nå gir jeg boken en sekser.

Hva skjedde med Stig? Håper du kommer tilbake og forteller oss om det.

Rett og slett ei knakande god bok! Til ettertanke for alle som har, har hatt og/eller er foreldre.

I tillegg til å skriva godt, er Tore Renberg ein glimrande opplesar.

Jeg liker Jarle Klepp og dette er en bra bok. Men det er nok ikke favoritt boka om Jarle. Tore Renberg veit hva han driver med :)

Kortversjonen: Tore Renberg kan jobben sin!

En lengre versjon: Jeg lurte stadig på hvem Jarle snakker til, for jeg fikk en klar følelse av at han forteller historien sin til noen, men hvem?

Jeg liker stemmen til Renberg så godt at det han skriver betyr mindre, men sammen med innholdet kjenner jeg at resultatet gjør ganske mye med meg. Den siste setningen gjør alt. I seg selv er ikke setningen unik, men sammen med alt boken forøvrig har bygget opp, er den siste setningen forløsende. At jeg som leser opplever det slik, sier ganske mye om skriveferdighetene til Renberg. Jeg har ikke funnet noe tilsvarende.

Når det er sagt, så er jeg til dels enig med Jan Fongen i at boken kunne blitt enda bedre sammensatt ved en litt annen start, som møtet med Jenta fra fortiden. Jeg synes det blir litt rotete og forvirrende med starten, den legger en demper på vendingen ved møtet.

Og så synes jeg det er litt dårlig gjort av Bokprogrammet (Nrk 2) å ta fram en episode som boka avslutter med. Det er så mye annet som heller kunne vært diskutert og tatt opp, en episode langt ut i boken ødelegger litt.

Storebroren vil jeg høre mer om.

Jeg fniser litt av Jarle som oppfatter seg som gammel når han ikke engang er 40.

Ja kven fortel han til? Kven skriv han for? Seg sjølv, kanskje?

Denne boka har jeg trengt tid og ro for å leve meg inn i - og komme meg ut av igjen - til en travel hverdag. Månedslånet hos biblioteket blir brukt fullt ut. Det er få bøker jeg skal lese om igjen, verden er for full av litterære fristelser til det, men denne skal jeg lese en gang til når tiden er inne. Ordet berører er sentralt. Mot slutten: "de døde kan ikke berøres lenger, selv om de fortsetter å berøre oss(...) de er som fingre på innsiden av huden". Fingrer med uklipte negler.

Ja, nok en fantastisk bok om Jarle Klepp. Dette er en veldig annerledes bok enn de forgående, i allefall første del av boka, men den gir meg like god leseropplevelse. Det er helt utrolig hvordan Renberg skriver på en måte som klarer å berøre så mange sider ved meg som menneske.I hver eneste bok klarer han å fremkalle både latter og tårer. Det er lett å kjenne seg igjen i både oppturer og nedturer i livet, det er lett å kjenne seg igjen i forhold til egne barn og døde foreldre og det er lett å danne seg bilder av de ulike scnene som skildres. Håper ikke dette er det siste vi hører om Jarle.

Dette er en av de første bøkene jeg avbrøt. Leste til side 58, orket ikke mer om fars alkoholmisbruk. Bladde litt til, men fant ingen steder som fristet til å fortsette lesingen. Har likt de foregående bøkene om Jarle Klepp. Hva er det med far/sønn forhold og norske forfattere? De er nesten uten unntak traurige, triste og fulle av svik.

Jeg legger meg inn i den første tråden om boka. Det har jo gått inflasjon i å åpne nye innlegg om bøker. Skjerpings, folkens. Det er mye mer oversiktelig om alle legger inn sine kommentarer i samme tråd. Hva er poenget med å starte ørten diskusjoner om samme bok?

Vel, nok om det. Tilbake til Jarle Klepp. Jeg har stått på barikadene tidligere og forsvart det faktum at Renbergs hovedperson, som vi alle elsker, at han naturlig nok forandrer seg, vokser opp, blir pappa, blir eldre, blir familiefar. På samme måte må bøkene til Renberg endre karakter. Likevel ønsker vi oss noe av det samme. Hva er det som gjør Jarle Klepp til en av våre kjæreste romanfigurer? Jo, det at han er så fordømt menneskelig. Han tar feil. Han driter seg ut. Og vi skjemmer oss sammen med ham, for vi kjenner oss så inderlig godt igjen. Derfor likte jeg ikke bare Yngve-boka og Kompani Orheim, men også og like fullt Charlotte Isabel Hansen og Pixley Mapogo.

Men så ble jeg altså skuffet da jeg tok fatt på Dette er mine gamle dager. Først skjønte jeg ikke en gang at det handlet om Jarle Klepp. Jeg trodde, som enkelte anmeldere har påstått, at Renberg hadde tatt en "Knausgård". Han skriver romanen i første person. Dette er et regelrett brudd i forhold til de tidligere bøken. Og det går faktisk ikke opp for meg at jeg-personen er Jarle Klepp før etter 50-60 sider. Hele den første delen av boka ble for meg en sutring over gamle dager og et godt stykke unna det jeg mener er styrken ved de tidligere bøkene om Jarle Klepp.

Men så tar det av. Møtet med "jenta fra fortiden" er en høydare. Hvorfor startet du ikke med dette, Renberg? Da hadde du hatt meg som leser i lomma fra side én. Og videre framover koser jeg meg. Jarle skildres utmerket i grenseland mellom det etablerte og lengselen etter noe annet, noe ekstraordinært. Renberg flørter med motsetningen mellom natur og kultur. Vi kjenner oss igjen i alderens fascinasjon over ting vi tidligere ikke la merke til. Og forfatteren stortrives åpenbart i skildringen av Jarles forhold til sine egne barn. Renbergs beskrivelse av de små er noe av det mest levende jeg har lest i nyere norsk litteratur.

Men likevel ble høydepunktet for meg Jarles andre møte med "jenta fra fortiden". Her ble jeg bergtatt. Det er noe Kjell Askildensk over skildringen av dette møtet. Spenningen. Det vi aner. Det vi lurer på. Jarles opplevelse av å være nærme sin egen far gjennom sitt eget begjær. Dette er glimrende fortalt.

Så kjære Tore Renberg, hvorfor måtte du skrive i første person? Og hvorfor måtte du dra meg gjennom side opp og side ned med "Pappa, hvordan kunne du?" når dette likevel faller naturlig på plass som traume og som tydelig nok problemstilling senere i boka? For denne tunge starten på min leseropplevelse ga en ripe i lakken på noe som kunne vært skinnende blankt fra ende til annen.

Velger den lengste tråden, veldig mange tråder å velge mellom her... En nydelig bok som komplementerer Kompani Orheim.

Lars Saabye Christensen gjør et lignende grep med et avdød søsken som plutselig dukker opp. Det viser seg at Kim har hatt ei søster, som ikke er nevnt verken i Beatles eller Bly. Som Tore Renberg selv sier i en annen tråd - det er rett og slett for vondt å snakke om.

Jeg likte denne boka veldig godt. Iselin framstår som et usedvanlig forståelsesfullt kvinnfolk - hvor fant han henne?

Utrolig vakker beskrivelse av de to barna. Sluttscenen på kirkegården er rett og slett til å grine av.

I motsetning til mange andre i denne tråden, så er jeg litt skuffet over "Dette er mine gamle dager". Ikke fordi det er en dårlig bok, det synes jeg ikke det er. Men jeg er Jarle Klepp-fan, og i denne boken får jeg ikke inntrykk av at det handler om Jarle Klepp. Det er også derfor jeg svarer her, fordi jeg tror teksten prater til oss som lesere, særlig grunnet førstepersonsfortellingen. Temaene som blir tatt opp er store, og jeg synes personlig ikke Tore Renberg skriver godt nok til å lykkes hundre prosent med dette. Min ultimate favoritt av Renberg er En god tid, her skriver han godt. Men det er en enkel, fin historie, som selvfølgelig forsøker å si noe vesentlig om den verdenen vi lever i. Jeg tror dette også er grunnen til at jeg likte Pixley Mapogo, i disse "enklere" (uten å være bedlatende håper jeg), fungerer språket og stilen til Renberg. I Dette er mine gamle dager fungerer det ikke. Han skriver utenfor rammene av det Kleppske, og ikke like godt som f.eks. Knausgård, Tiller og Harstad, og dermed faller det litt gjennom denne gangen. Ikke for det, Renberg en viktig og god stemme i det norske samtidsmiljøet, og jeg håper det kommer flere bøker. Men denne boken skuffet meg litt for mye. Det kan virke som Renberg ikke stoler på at karakteren hans er levende, vital og dynamisk, og dermed føler det må legges inn noe mer. Og da blir det plutselig for enkelt. Denne gangen, håper jeg.

Jeg sitter igjen med samme følelse og jeg tror heller ikke denne boka handler om Jarle Klepp, men om Tore Renberg. Og kanskje er det derfor boka er skrevet i første person, - fordi at i denne boka setter forfatteren seg ikke "utenfor" handlingen på samme måte som i de tidligere bøkene?

Jeg tenker som deg.

Etter å ha lest "Dette er mine gamle dager" syntes jeg det var så rart at jeg ikke husket broren nevnt tidligere, jeg kjente ikke igjen forløpet og tidspunktet til Hardangerviddaturen samt en del andre vesentlige momenter. Jeg fikk det rett og slett ikke til å gå opp. Så jeg leste alle bøkene på nytt i sammenheng, for å se om jeg fant noen ledetråder noe sted. Men det gjorde jeg ikke. Nå har jeg nettopp lest "Dette er mine gamle dager" på nytt, og etter å ha lest de andre bøkene på rappen finner jeg ikke igjen Jarle i denne boka (slik han er i hodet mitt).

Men, men. Boka var fin i seg selv, så vel verdt å lese to ganger ;-)

Min første reaksjon da jeg leste denne boka, var akkurat som din, nemlig at denne boka ikke handler om Jarle Klepp. Jeg syns Renberg skriver fint om forholdet til faren og til sine egne barn, men jeg syntes ikke jeg hørte Jarles stemme. Det virker som om han er svært ukomfortabel med si rolle som tobarnsfar med kone og lærerjobb. Han kan liksom ikke forsone seg med at den han var tidligere er borte. Og da begyntejegå tenke at dette kanskje er bevisst fra Renbergs side. Jarle liker ikke eller godtar ikke den han er blitt, og derfor har han undertrykt sider av seg selv i så stor grad at han ikke ligner på den Jarle vi kjenner fra de andre bøkene lenger.

Mulig jeg tar feil, men er ikke også Mannen som elsket Yngve skrevet i første person?

Ellers er jeg litt enig i at det tok en stund før boka "kommer igang". Det var ikke før denne jenta fra fortiden kom inn i boka at jeg ble så oppslukt at jeg lå halve natten og leste, slik som jeg har gjort med de andre bøkene om Jarle.

Du har helt rett, Mannen som elsket Yngve er skrevet i førsteperson. Jeg stusset over kommentaren i en anmeldelse med en gang boka kom ut, og har med stigende forundring sett at dette blir trukket fram igjen og igjen som en innvending mot Dette er mine siste dager. Jeg synes også snakket om at Renberg tar en Knausgård er rart, siden jeg alltid har tenkt at det er Knausgård som har tatt en Renberg, fra første Min kamp-bok. Med store forskjeller selvfølgelig, som at Renberg gir personene sine fiktive navn, og muligens gir det fiktive større innpass i det hele tatt. Men det spiller egentlig ingen rolle at det er paralleller mellom de to sine bøker, så lenge det gir god litteratur.

Nettopp ferdig med denne nå..."her ble jeg bergtatt" kan bruke din formulering om hele boken. Den var utrolig fin, varm, vakker og intens....virkelig en opptur etter en liten nedtur med Pixley Mapogo. En ekstra opptur med forfatterens egen stemme, brukte lydboken...jeg skal prøve å blogge litt om den mens jeg har den ferskt inne. Men det er virkelig en bok man vil huske.

Renbergs beste bok etter min mening! Minner om Knausern til tider,ja - men det gjør ingenting. Rørende hvordan han skriver om barna og sitt forhold til dem, det er minst like sterkt å lese som det opprivende og vanskelige forholdet han har til faren. Far og sønn-forhold er en trend i norsk litteratur for tiden. Det har kommet flere gode bøker bare i høst. De fleste ganske vonde og triste å lese, men det er jo et interessant tema som engasjerer. Renbergs bok er en av høstens store leseopplevelser for meg ihvertfall.

Jeg elsket denne boka! Den beste i hele Jarle Klepp-serien - og sånn sett i hard konkurranse med "Kompani Orheim"! En av mine beste leseopplevelser i høst!

Far og sønn, ja. Kanskje jeg startet en trend? (Aldebaran) :))

Tenkte akkurat på det, da jeg var ferdig med Dette er mine gamle dager..... at det var en snev av samme stemning i din roman som jeg finner hos Tore Renberg. Og jeg skjønner at du likte denne romanen..du må føle deg litt "beslektet" med den. Har forøvrig blogget litt på denne nå, i sen nattetime så jeg regner med det er mye slurv å rette opp der...men det er i hvert fall litt mine tanker rundt romanen.

Helt enig! Boka var knallgod!

Å, jeg gleder meg til å lese denne boka! Jeg er blant dem som også likte de to foregående bøkene. ;-)

Enig, jeg har bare litt igjen. Jeg har ikke ord, så god er boka.

Jeg bøyer meg i støvet for Tore Renberg som gang på gang gir meg gode leseopplevelser. Språket er så godt og tankene boka gir meg,så mange. Her er det gode følelser og vonde følelser, opp- og nedturer i Jarle Klepps liv og vi er med på ferden. Herlig!

Fantastisk! For meg er dette den beste av Jarle Klepp bøkene. Det at han nå tar et oppgjør med barndommen sin,derunder farens grove alkoholmisbruk og volden mot moren, og endelig kan slippe taket på alt hatet, skuffelsen og motviljen som har bodd i ham i alle disse årene og endelig kjenne på sorgen, sterkt var det. Synes boka tok slutt altfor fort, men den siste setningen, hvor datteren hans Åshild står ved farfarens gravsten, var virkelig et fint punktum for disse bøkene, og jeg må innrømme at tårene kom med denne: "Nå må du trøste pappa, sa hun".