Bokelskere.no

Jeg har kommet i en diskusjon her inne som fikk meg til å tenke på i hvilken grad hovedpersonens holdninger er viktige for at vi skal like en bok. Kan vi like boka, men mislike hovedpersonen? Jeg tenkte først at jeg ikke kunne, men kom på at det kan jeg jo:) Jeg likte "Mordets praksis" av Kerstin Ekman, - men ikke hovedpersonen. Men da jeg i Milan Kunderas "Latteren og glemselens bok" oppfattet den (for meg) usympatiske hovedpersonen som forfatterens forlengede arm, ble det for mye, og jeg mislikte boka!

Er det noen andre som har andre - eller lignende - tanker rundt dette?

Blir svimmel av å tenke på hvordan jeg hadde vært om jeg så opp til bare en brøkdel av de ufattelig mange fæle personene som dukker opp mellom to permer.

Det vil kanskje alltid være en trang hos alle lesere til å "lese inn forfatteren", jeg mener det er helt naturlig, men å la skillet mellom forfatteren og hovedpersonen fordufte bare littegranne, skaper en helt annen situasjon.

Noens trang til sympatiske hovedpersoner minner meg om en tilbakevending til traurig sosialrealisme, hvor menneskene er som papp og politikken bokstavelig talt trenger inn overalt. Kort sagt en form som aldri kan bli interessant, fordi alt blir forløst uansett.

Med foten på det oven nevnte skillet mener jeg det finnes INGEN grenser for hvor jævlig en hovedperson kan være - det avgjørende er at det kjennes sant. Og det er absolutt ikke det samme som at forfatteren må ha hatt førstehånds erfaring med et gitt stoff. Man kan f.eks. tolke en hovedperson som minner om djevelen selv som en tematisering av anti-humanisme, ideéne fascismen bygger på etc., sagt litt teit.

Med dét sagt, fantastiske bøker kan selvfølgelig ha likandes hovedpersoner, da gjerne i en liten sjø av lavpanner å måles mot; men om oppskriften på god litteratur var så enkel, ble det nok aldri noe av denne diskusjonen. :)

Tror det kommer an på hvor uspiselig hovedpersonen er for min del:) F.eks. i Neverness som jeg holder på med nå er ikke Mallory Ringess alltid en likendes kar. Det kan komme av at han er a) ung og b) forelsket og lettere kjepphøy. Det positive i dette er at det er han som er forteller og kommer med egne kommentarer til sine handlinger om at det er ikke alt han har gjort som er bra.

Men jeg slet med å like baron Harkonnen i Paul of Dune f.eks. selv om det er artig å se hvordan hans intrikate planer legges:)

Ja det spiller inn. Feks likte jeg ikke hovedpersonen i en av Anne Karin Elstads romanserier (jeg husker ikke i farten hva den het) og det spilte inn på hvor godt jeg likte boka.

Men jeg kan også like bøker selv om jeg ikke liker hovedpersonen.

Siden jeg har lest mye Cormac McCarthy det siste året, så går mine tanker umiddelbart til hans bøker. I hvert fall i et par av hans romaner (Blodmeridianen og Et Guds barn) er det sannelig ingen hovedpersoner å like. De er syke, groteske og motbydelige både i sinn og gjerninger. Bøkene er likevel STOR litteratur - fengslende, fascinerende og utrolig godt skrevet. Så svaret fra meg er et ubetinget ja til at jeg kan mislike hovedpersonen(e) intenst men likevel synes boken er fantastisk.

Jeg har ganske nylig anmeldt "Ved elven" og redusert terningkastet pga manglende sympati for jeg-personen og manglende forståelse for hans motiver. Så ja, for meg er sympati for hovedpersonen av betydning.

Godt å høre;)

Har lest mange bøker der det er usympatiske hovedpersoner og selv om det gir en annen opplevelse enn når hovepersonen er sympatisk, synes jeg ikke det er en dårligere opplevelse. Det er en unik mulighet til å bli kjent med ett annet menneskets sinn og personlighet, dette forutsetter selvfølgelig at forfatteren har gjort researchen sin og skriver bra. 

Jeg kan ikke huske å ha mislikt en bok fordi hovedpersonen har vært uspiselig. Jeg er faktisk kanskje litt tvert i mot. Jeg kan ikke fordra bøker hvor hovedpersonen er i overkant hellig. Jeg liker mennesker som gjør feil, og det gjelder i bøkenes verden også. Emma Woodhouse i Jane Austens Emma er et eksempel på en karakter som ikke alltid er like lett å like, men hun er menneskelig, hun gjør feil, og derfor liker jeg henne. Karakterer som er så veldig gode at det bare blir kunstig kan ikke jeg fordra.

Jeg er jo egentlig veldig enig med deg, - men nå opplevde jeg altså å mislike en bok fordi jeg syntes hovedpersonen hadde holdninger som jeg mislikte så mye at jeg mistet interessen for boka! Og jeg tror det skyldes at jeg opplevde dette som forfatterens egne synspunkter, - og det er jo langt fra det samme med Emma og Jane Austen;)

Jeg har hørt og Latteren og glemselens bok og jeg er ikke overbevist om at jeg hadde reagert annerledes enn deg, men jeg har ikke, som jeg kan huske, lest en bok hvor jeg har mislikt boken på grunn av hovedpersonen. Kanskje det er fordi jeg forsøker å unngå slike bøker, jeg er typen som kan pådra meg blødende magesår av mindre. Men jeg liker mennesker som er menneskelige. Har lest et par bøker hvor alt er så svart/hvitt at det er til å få vondt av, men da er jo gjerne boken i seg selv dårlig, det er ikke bare det at jeg misliker karakterene.

Jeg setter jo alltid vanligvis særlig pris på at personene i en bok er mangefasetterte og menneskelige, - på godt og vondt;) Men det er vel sånn med romanpersoner som med virkelige personer, at det er noen trekk man tåler mindre enn andre!

I farta kommer jeg ikke på at jeg har mislikt ei bok på grunn av hovedpersonen - da må det i så fall ha vært andre grunner også. Tankene mine falt først på Et Guds barn av Cormac McCarthy, der hovedpersonen er tvers gjennom uspiselig, men boka er drivende god!

Dette er ikke akkurat noe svar på det du spør om, men spørsmålet ditt fikk meg til å tenke på Engleby. I den boka sympatiserte i alle fall jeg med hovedpersonen (ikke 100 %, men nok), siden viste det seg at hovedpersonens grep på virkeligheten var noe uortodoks. På slutten av boka får vi vite hva som "virkelig" skjedde. Da forsvinner mye av sympatien med hovedpersonen, men jeg synes fremdeles det var en fantastisk bok!