Er interessert i å lese skjønnlitteratur som forteller om andre etniske kulturer i den hensikt å gi en større innsikt i menneskers måte å leve og tenke på. Har dere noen anbefalinger på god litteratur innenfor dette tema?
Viser 50 svar.
Orhan Pamuk anbefales sterkt, Tyrkia er en viktig smeltedigel å forstå spesielt med tanke på islam i Europa, historisk som nåtidig. Der i gården er det vel bare å velge og vrake blant bøker, flere er oversatte til norsk, ikke bare skjønnlitteratur, han har bl.a. en flott liten lektyre viet kun til Istanbul. Fantastisk forfatter synes jeg.
Fra Kina kan anbefales Gao Xingjians "Åndefjellet". Kobo Abe fra Japan, alle bøkene hans. Aharon Appelfeld fra Israel, Arundhati Roy fra India, Naguib Mahfouz fra Egypt, og sånn kan man fortsette, men.. ja.
Jeg vil også anbefale persiske Sadegh Hedajats "Den blinde ugla", men jeg tror ikke akkurat man blir rikere på kunnskap om Iran eller området der, eheh.. Hedajat er en slags arabisk Beckett, absurd men fengslende, kjemisk fri for kåserier om maktkupp og ting som generelt irriterer i samtida.
Jeg leter etter gode bøker hvor muslimsk hverdagsreligiøsitet spiller en rolle. Det trenger ikke være et hovedtema, men det bør i det minste utgjøre en slags bakgrunn. Jeg ønsker først og fremst å lese forfattere som (også) skriver for muslimer og ikke først og fremst et ikke-muslimsk, vestlig publikum (som Khalid Hosseini gjør).
Ser du har mye å lese alt, men jeg synes også "Nektar i et såld" av Kamala Markandaya er et must på en slik liste
Har liggende en bok på vent, Purple Hibiscus av Chimamanda Ngozie Adichie, prisbelønnet nigeriansk forfatter. Den kan sikkert inngå her, men er det noen som har lest den som er villig til å fortelle noe om den?
"Kjøkkengudens kone" og "Lykke og glede" av Amy Tan syns eg er gode bøker som fortel noko om motsetnadene i amerikansk og kinesisk kultur.
Her er det mye å ta av. I tillegg til de andre flotte tipsene du har fått, vil jeg nevne tre bøker fra den muslimske verden: Kader Abdohla: "Huset ved moskeen" et familieepos som tar for seg den dramatiske historia til Iran, både tradisjoner og moderne historie.Så har du de to bøkene til Khalid Hosseine: "Drageløperen" og "Tusen strålende soler" ,som er lagt til Afganistan. Sterke, vonde og gode bøker. Er du interessert i kulturen og historien til et land som ligger nærmere oss, så er Leon Uris: "Treenigheten" å anbefale. Den forteller om Irland fra hungersnøden i 1840 til Påskeopprøret i 1916. En mektig, velskrevet, spennende og fengslende roman. Frank McCourt har også skrevet bøkerfra barndommen i Irland. "Engelen på sjuende trinn" handler om oppveksten i slumområdet i en irsk by på 30 - 40 tallet. Vakker og vond bok.Begge disse bøkene gir dypere forståelse for konflikten Irland - Storbrittania. Selv om det er nært oss, er det et hav av forskjeller i kultur og livsforhold.
Jeg visste lite om japansk kultur før jeg leste Geisha av Arthur Golden. Boka syns jeg var kjempebra, men jeg ble forferdelig skuffa da jeg fant ut at den var komplett skjønnlitterær og handlingen slett ikke har funnet sted.. Den føltes så utrolig virkelig.. Ser Anett og Jenny Jacobsen har en lignende ting med Carter litt lenger nedi diskusjonen her..
Det har vært en lignende diskusjon før på bokelskere. Her er link til den diskusjonen=)
Jeg har lest bøkene om Damenes detektivbyrå av Alexander McCall Smith. De er fra Botswana. Synes de gir en god beskrivelse av den afrikanske kulturen og av Afrika. Jeg synes iallefall at de bøkene har gitt meg større innsikt i disse menneskens måte å leve og tenke på:)
Jeg synes Rohinton Mistrys bøker gir et godt innblikk i parsisk kultur, noe vi nordmenn gjerne ikke er så godt kjent med. Chaim Potok er allerede nevnt av andre her, og den anbefalingen støtter jeg fullt ut, for jeg synes han gir et sympatisk, men samtidig utfordrende bilde av hasidiske jøder i New York. Nina Solomins bok ok, amen om samme miljø, men i senere tid, er også veldig god. (Den er riktignok bare å få tak i på svensk, og er ikke en roman, men kan nesten minne om en slags reiseskildring.) Jeg liker også Alan Patons Gråt mitt elskede land fra Sør-Afrika.
Enig - Nina Solomins bok er velskrevet og interessant!
Jeg var innom Haugenbok.no (for noen dager siden) å kjøpte meg Islam bak sløret (tror det var tittelen) på salg - det er nok mer saksprosa. Ville bare nevne i tilfelle det skulle være av interesse.
Anbefaler den lille boka Tålmodighetens stein, av Atiq Rahimi. Om krigen i Afganistan, om kvinners stilling i familie og forhold og mer. En "stor" liten bok.
Dette er ikke skjønnlitteratur, men en knallgod bok som jeg tillater meg å anbefale likevel. Handler om europeiske sigøynere: Begrav meg stående
Jeg har vært litt nysgjerrig på denne boken en stund, men har valgt å ikke gjøre noe med det hittil. Derfor må jeg spørre deg nå: Hva slags bok er dette, hvordan fremstiller den sigøynerne/romfolket? Jeg gjør meg sikkert upopulær nå, men jeg har både reist og jobbet på Balkan, og har forstått at sigøynerne også har en viss egen skyld i sin situasjon. Derfor orker ikke jeg lese bøker som bare peker på hvor grusomt verden har behandlet dem, men overser at de selv også har et ansvar for å gjøre noe.
Derfor må jeg spørre deg nå: Hva slags bok er dette, hvordan fremstiller den sigøynerne/romfolket?
Du har fått litt mer info fra Strindin allerede, men for å tilføye litt:
Jeg leser Isabel Fonsecas bok Bury Me Standing/Begrav meg stående som et ønske om å forklare, ikke først og fremst forsvare, hvilke levemåter og normer hun har registrert i sigøynerkulturen gjennom års observasjoner av sigøynersamfunn rundt om i verden. Hun overlater egentlig til leseren å trekke sine egne konklusjoner.
Min konklusjon etter å ha lest boken, var at den for det ene ga et interessant innblikk i hvilke normer sigøynere lever etter, for det andre at boken er allmenngyldig i sin illustrasjon av hvordan en majoritetskultur og en minoritetskultur gjerne mangler reell kunnskap om hverandres normer og kår, og derfor lett misforstår hverandre, for dernest å fordømme hverandre. Dermed ikke sagt at alt fremmed er noe man skal trykke til sitt bryst om man bare "forstår" hva det egentlig "er" man står overfor - men om man i det minste skjønner hvorfor folk snakker og handler som de gjør, øker i alle fall sjansene for å unngå fiendeskap. Redigert: jeg aner ikke hvor jeg fikk ordet "fiendeskap" fra - jeg burde da vite godt at det heter "fiendtlighet" på norsk. ;-P)
Takk for ditt svar også! Dette høres ut som en bok som virkelig kunne vært interessant å lese. Jeg synes sigøynernes kultur er interessant, og det er mange aspekter ved den jeg ikke forstår, og vil derfor gjerne lese noe som jeg kan lære mer av. Hittil har jeg ikke funnet så mye, dessverre, men det jeg har lest har vært rene forsvarstaler uten noen forståelse for motparten. Siden jeg har jobbet litt med minoriteter på Balkan vet jeg at bildet ikke er svart/hvitt, det består kun av gråtoner.
Ja, landene på Balkan har forfulgt og diskriminert sigøynerne, og til de er fortsatt stigmatisert, men nå finnes lover som ikke gjør dette mulig på samme måte som tidligere, og både statene og frivillige grupper jobber oppsøkende for å hjelpe og gi dem det de har rett på. Problemet er at rasismen går begge veier, og sigøynerne er ikke, og har aldri vært, interessert i å samarbeide for å oppnå det de mener de har rett på.
Ikke alle er sånn, som jeg skriver i et annet innlegg er de fleste fredelige og lovlydige folk som ikke gjør noen fortred, men de som ikke går overens med landenes øvrige befolkning ødelegger for alle.
Litegrann lenger ut i grøftekanten(det hadde vel ikke vært oss tre ellers...): Isabel Fonseca skriver ikke bare om sigøynere på Balkan i denne boken. Hun vier bl.a. en stor del av den til sigøynere i Tyrkia, om jeg ikke husker alldeles feil. Og hun har også god kjennskap til "travelers" i Storbritannia, men jeg husker ikke helt hvor mye av denne boken som spesifikt omhandler denne gruppen (rettere sagt disse gruppene - det er visst ikke riktig å skjære travelers i Irland og på den største øya over en kam).
De reisende i Storbritannia og Irland er veldig interessant grupper som jeg kan minimalt om, jeg vet at de eksisterer og stort mer enn det er det ikke. Nå ble denne boken plutselig enda mer interessant. Sigøynerne i Tyrkia kjenner jeg litt mer til, men ikke så godt som de i Serbia og Bulgaria. Grunnen til at jeg nevner Balkan hele tiden er fordi det er dette området jeg kjenner, og dermed også vet en del om hvordan situasjonen er for sigøynerne her. Når det gjelder hvordan de har det i andre land kjenner jeg det i større eller mindre grad, og aller minst kunnskap har jeg om de reisende på de britiske øyer.
...Og når vi så er kommet inn på de reisende i Storbritannia og Irland, kan jeg nevne boken Gypsy Boy som jeg kom over og leste i fjor. Det viste seg å være en selvbiografisk beretning om en gutt fra en reisende familie i England - og det var et lite sjokk å oppdage at dette er en overgrepshistorie, jeg tror ærlig talt at jeg hadde vært for feig til å starte å lese den om jeg hadde visst det. (Særlig fordi dette skal være en sann historie. Jeg mener - Wassmos "Hudløs himmel" var vond nok lesning i sin tid.) Som følge av overgrepene han ble utsatt for, er forfatteren (som skriver under psevdonym) naturlig nok sterkt kritisk til oppvekstmiljøet der overgrepene fant sted og ble tolerert. Jeg skrev en bokomtale av "Gypsy Boy" for et års tid siden, så jeg skal ikke gå mer i detalj om den i denne tråden, tror jeg.
Takk for tipset! Men jeg tror nok jeg må tenke litt over det å lese en overgrepshistorie. Jeg leste Huset med den blinde glassveranda for mange år siden og visste bare sånn halvveis hva jeg gikk til. Det ble med den ene boken, resten av trilogien står i hyllen, fordi jeg syntes det var for sterk kost. Men det er et interessant tema, så det er ikke umulig at jeg bestemmer meg for å lese den en gang.
Ja, det var vel egentlig "Huset med den blinde glassveranda" jeg tenkte på i forrige innlegg - i farten husket jeg ikke at "Hudløs himmel" er oppfølgeren i trilogien. Den første av bøkene ga jo de sterkeste inntrykkene, for da var jeg mest uforberedt - leste alle tre i tenårene, tror ikke jeg vil orke å lese dem om igjen. (Har i alle fall ingen planer om det.)
Med forbehold om at det er en stund siden jeg leste den tror jeg at du er på trygg grunn her. Slik jeg husker det fikk jeg en følelse av at Fonesca ikke først og fremst er ute etter å problematisere sigøynernes forhold til storsamfunnet, men skriver om sigøynerne slik hun opplever dem. Gjennom nøkterne beskrivelser av mange sider (dagligliv, unge mødre, politiske møter m.m) ved levesettet synes jeg hun gir innblikk i praksiser som man kan forstå at blir vanskelige i møter med storsamfunnet uten at forfatteren eksplisitt sier det.
Og når det gjelder det du skriver om Balkan så tenker jeg at det alltid er årsaker til konflikter, og at som regel er det to parter. Likevel mener jeg det påhviler storssamfunnet et særskilt ansvar i møte med minoriteter. Det er storsamfunnet som besitter makt, ressurser og er tallmessig overlegent. Sigøynerbarna som lever på en giftpøl i Kosovo kan vanskelig sies å ha noe ansvar for sin skjebne. Og Kosovos og Europas behandling av sigøynerne i dag er preget av gradering av menneskeverd og en stor skam for vår samtid.
Å lese om sigøynernes kultur er interessant, så denne boken skal jeg huske. Takk for tipset!
Angående ditt siste avsnitt, så har selvsagt barna ingen skyld, ingen kan velge sine foreldre. Men deres foreldre har et ansvar for forsøke å gi dem en fremtid. En god begynnelse hadde vært å gi barna skolegang og statsborgerskap, for det er det ikke alle som har. De kan ikke regne med å få drømmejobben uten utdannelse når arbeidsmarkedet er så presset som det er, og de kan ikke forvente ytelser fra staten når de ikke er statsborgere.
Lovverkene i de landene hvor sigøynerne er en minoritet å regne med tillater ikke diskriminering på bakgrunn av etnisitet, religion eller kjønn, mange av landene er også med i EU og må dermed følge visse retningslinjer. Andre av de aktuelle landene ønsker seg et medlemskap, og jobber derfor med å tilpasse seg på alle felter. Noen av landene, som for eksempel Hellas i forhold til slaviske makedonere og muslimer, har funnet smutthull som ikke gir minoritetene fulle rettigheter, selv om det kan se sånn ut. Men i Serbia og Bulgaria, som jeg kjenner best til, er ikke dette tilfelle.
Det sagt, så finnes det store grupper sigøynere som ikke på noen måte plager noen, de lever for seg selv og driver jordbruk, de er selvforsynte og lovlydige. Det er disse det er flest av, og de andre ødelegger mye for disse. Det er også sant at de møte mye fordommer, og at selv de med utdannelse og øvrige kvalifikasjoner har vanskelig for å få jobb, og at dette i mange tilfeller skyldes diskriminering.
Jeg tror ikke egentlig vi er så uenige. For meg er det viktig at vi ikke sette sigøynerne i en udiskutabel offerposisjon, men det er ikke den hele og fulle sannheten.
Vi er nok enige om en god del. Jeg mener at også rettsstater i Europa tidvis behandler sigøynerne på måter som ikke er demokratier verdig. Lovverk kan også settes til side. Italia og Frankrike er to eksempler. Når det gjelder Balkan har jeg bare såvidt snakket med noen som jobbet med sigøynere der. De sa også at det var vanskelig å få foreldre til å sende barn på skolen fordi de er innstilt på at ungene skal bidra til husholdet tidlig. Løsningen ble å tilby dusj, mat og enkle klær. Da bidro ungene, samtidig som de lærte. Kanskje vil de igjen tenke annerledes om sine barn sin skolegang. Når det gjelder offerrolle eller ikke blir det fort en stigmatisering der alle individ i en gruppe ses som like. Det er de selvsagt ikke og derfor er ikke enhver sigøyner et offer, ei heller skurk eller helt. Men at sigøynerne likevel har blitt forfulgt og blir forfulgt på grunn av sin gruppetilhørighet er det ikke tvil om.
Jeg kjenner ikke situasjonen for sigøynere i Italia og Frankrike like godt som den tilsvarende på Balkan, men jeg har faktisk inntrykk av at de har det verre der. Jeg vet ikke om det kan komme av at de på sett og vis ikke har en like naturlig plass der som de har på Balkan. På Balkan er de en helt naturlig del av ethvert bybilde, folk og stater er vant til dem og har kanskje en større forståelse av hvordan man best kan takle utfordringene som følger med. I tillegg tror jeg de har lært av sine feil, for det råder ingen tvil om at sigøynerne som folk har blitt forfulgt, og det virker på meg som om EU tidvis stiller strengere krav til Øst-Europa enn til vest-europeiske stater som lange har vært en del av det gode selskap.
Har hatt denne stående i hylla i flere år, men igår kveld tok jeg den fram igjen takket være tipset ditt. Gleder meg til å lære mer om sigøynere og historien deres. Har bare fått lest 40 sider, men det ser lovende ut:-)
Absolutt - om det er "lov" å nevne sakprosa i denne tråden, så er Isabel Fonsecas Begrav meg stående et must på listen! Strindin, har du lest Princes among Men. Journeys with Gypsy Musicians av Garth Cartwright? Jeg kjøpte den fordi jeg likte Isabel Fonsecas bok så godt, men Cartwrights bok har jeg ikke kommet så langt som til å lese ennå...
Har ikke lest den boken. Inspirert av "Folk i farta" med Alex Rósen har jeg bestilt denne: Rrom
Godt tips! Så også programmet med Harald Medbøe (altså forfatteren av boken du nevner) forrige uke - og husket vagt at jeg hadde lest bra anmeldelse(r?) da boken var ny. Så gikk boken i glemmeboken - men nå håper jeg på en bokomtale fra deg før jeg gjør meg opp en mening om jeg "må" ha denne også... (plassmangel her, u c...)
... Og nå ser jeg at del II av "Folk i farta" med Harald Medbøe og om rom-folk sendes på nrk3 i kveld (søndag) kl. 22.40 - så da får jeg få med meg den episoden også. Så lurt.
Jeg tror det er en reprise. Poster når jeg har lest/bladd. Tror boka er mer bilder enn tekst.
... Du hadde rett - det viste seg at jeg ble sittende og se episode 1 en gang til...
I dag 22.30 kommer del2.
... og del 2 hadde jeg ikke registrert sendetiden for av meg selv, så supert at du varsler! Slo akkurat på pc'en igjen nå, og fant den blodferske meldingen din. Thank you!
"Du finner meg i fjellene" og "Lille Tre", begge skrevet av Forrest Carter, er bøker som gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg leste dem for mange år siden. Begge om indiansk kultur og levesett. "Du finner meg i fjellene" er en slags biografi om krigersjamanen Geronimo (jeg sier "ens slags" for forfatteren og biografiobjektet traff hverandre aldri, og boka er svært skjønnlitterær). Carter hevdet videre at "Lille Tre" var hans egen oppvekstskildring. Det har vist seg at Carter ikke var indianer, og at boka slik sett bare var oppspinn: men for et godt skrevet oppspinn i så fall. Og virkelig troverdig.
Oj, det visste jeg ikke om Carter! Jeg likte også disse bøkene godt. Veldig dumt å gi seg ut for noe man ikke er, men han følte kanskje det måtte til? Kanskje hadde ikke interessen vært der om han ikke hadde hatt "indianerblod"? Jeg trodde han var halvblods jeg. Var han ikke det heller?
Nå måtte jeg bare google han. Utrolig fascinerende! Forrest Carter var virkelig en HELT annen en han gav seg ut for! Denne mannen burde virkelig bli utsatt for en biografi! Han må ha vært en veldig sammensatt og komplisert personlighet for å si det mildt.
Definitivt! Jeg trodde hele oppveksten min at han var indianer, jeg og. Men antagelig ville han det (og følte at han måtte) for å kunne distansere seg fra den rimelig suspekte fortiden sin. Man kan spørre seg hvordan en mann som han kan skrive så flotte og ekte bøker. Men som du sier, han må ha vært utrolig sammensatt og komplisert.
Først blei jeg litt skuffa da jeg fikk vite det, men samtidig var det fascinerende. Noe veldig spesielt må ha skjedd. Antar at det var det rasistiske sør som var utgangspunktet hans, og at familien hans var en del av dette. Det at han begynte å referere til sønnene sine som nevøer var sterke saker. Fikk nesten lyst til å forske litt mer på Carter jeg.
Jeg liker godt småfortellinger og noveller. For mange år siden ble det gikk ut en samling med korthistorier og fortellinger fra mange land og kulturer. "Afrika forteller, indianerne forteller" osv. En novelle jeg også liker er Weekend i Guatemala av Miguel Angel Asturias.
Ellers så er jo Vikram Seth sin "En passende ung mann" en fantastisk roman fra India som hører med i en slik liste.
Enig med deg. Forteller-serien som Bokklubben ga ut for mange år siden er flott. De gir et godt og allsidig innblikk i kulturen fra regionen de tar for seg. Selv ble jeg utrolig fasinert av Latinamerika forteller.
I likhet med deg (åpenbart) leser også jeg skjønnlitteratur blant annet for å få større innsikt i hvordan folk tenker og lever i andre deler av verden (eller i andre kulturelle grupper enn jeg har førstehånds kjennskap til). Så jeg er også stadig på jakt etter gode bøker - skjønnlitteratur og sakprosa - som kan heve kunnskapsnivået mitt i så måte. Og det finnes så mange! Siden du ikke spesifiserer noen bestemt kultur, nevner jeg et lite knippe som jeg har gitt terningkast seks:
Britt Karin Larsens romansyklus om tatere i Norge er glitrende - de tre bøkene er De som ser etter tegn, De usynliges by og Sangen om løpende hester. Alle tre har jeg ranket som favorittbøker. Larsen har senere også skrevet om skogfinner, de bøkene er også absolutt lesverdige.
Hvis du vil langt av gårde, har jeg en favoritt fra Vest-Afrika: Wole Soyinkas Aké - en afrikansk barndom - en helt nydelig barndomsskildring der du møter hverdagslivet i en liten landsby, sett gjennom øynene til en liten gutt.
Den amerikanske nobelprisvinneren Pearl S. Buck kjente seg som mer kinesisk enn amerikansk; hun var vokst opp i Kina og snakket flytende kinesisk (husker ikke: kantonesisk? mandarin? jeg kan visst ikke navnet på flere språk fra Kina...); og opplevde et sant kultursjokk da hun ankom foreldrenes hjemland USA for første gang for å gå på college. Hennes nobelpris-vinnende roman Den gode jord/The good earth er en gripende fortelling om livet på den kinesiske landsbygda. Veldig ufortjent at den boken så sjelden trekkes frem i våre dager - handlingen er fra tiden før den kinesiske revolusjon, men den gir veldig mye bakgrunnskunnskap om kinesisk kultur og om de klasseforskjellene som beredde grunnen for revolusjonen.
Ja, også til sist må jeg bare nevne Chaim Potok som blant annet har flere fantastiske bøker fra chassidiske jødiske samfunn. Start med My name is Asher Lev/Mitt navn er Asher Lev (oversatt til norsk av Inger Hagerup), og jeg tipper at du vil kaste deg over så mye Potok som du bare kan få tak i...
Lykke til med letingen - og flott at du trekker frem denne "gevinsten" ved å lese skjønnlitteratur!
Vil henge meg på å anbefale Potok.
Ja, absolutt!!! DENNE boken er helt fantastisk! Det er ikke skjønnlitteratur, men skjønn litteratur :D 15 innvandrere fra forskjellige land og kulturer som forteller om sitt møte med Norge, norske skikker og kultur. Man lærer om hva de opplever som de første forskjellene mellom kulturene. Boken er full av både alvor og humor, og jeg var skikkelig lei meg fo at den ikke var lenger da jeg leste de ut. Min favorittbok nr. 1 av alle jeg har lest.
Vel, hvis du vil forstå litt mer av latinamerikansk kultur og tenkemåte, så vil jeg anbefale Åndenes Hus av Isabel Allende.
Magisk realisme er en nøkkel til å forstå mange latinamerikaneres spiritualitet. I tillegg får man innblikk i et lands (Chile) historie, fra kolonitid til moderne tid, noe som også kan relateres til mange andre land og områder i Latin-Amerika, ettersom de gikk gjennom de samme forandringene. Man møter også machismo/marianismo-kulturen, og skjønner mer av kjønnsrollemønsteret i LA.
Det var kanskje ikke denne kulturen du først og fremst tenkte på, men ville bare nevne det :)
Som andre her også har nevnt så finnes det uendelig mange bøker som passer din beskrivelse. Det er vanskelig å anbefale, siden vi ikke vet hvilke områder du er interessert i. Den første boken jeg kom til å tenke på da jeg leste innlegget ditt var Lenker av Nuruddin Farah, som ga meg en større forståelse for Somalia og det som skjer der.
Som det allerede har blitt bemerket så er det et ubegrenset antall bøker som kan anbefales. Personlig prøver jeg så ofte jeg kan å velge et halvt dusin land og kulturer som jeg er interessert i , og så prøver jeg å finne litteratur fra disse landene.
Prøv Tony Hillermans krimbøker fra navahomiljø, mye god info om tradisjonell navahokultur og hvordan den forsøker å overleve i moderne tid.
Hillermans bøker er fine for den som liker god krim.
Det er jeg helt enig i:)
Sist sett
