Ifølge vaskeseddelen regnes Tarkos som en fornyer av den franske poesien. Nå skal ikke jeg påstå å kjenne noe særlig til fransk poesi, men etter å ha lest denne samlinga gjendiktet til norsk, stiller jeg meg tvilende til om dette var en god utvikling.
I følge vaskeseddelen består fornyelsen av at
Tarkos dyttar på orda og setningane, gjentek diktets innhald til det ekstreme, dikta blir varisjonar over seg sjølve, ein levande orddeig, alvorleg, absurd, menneskeleg. Resultatet er djupt tragisk og djupt humoristisk;
Her føler jeg for å komme med en liten tilføyelse: "Resultatet er djupt tragisk og djupt humoristisk" og kan medføre risiko for at leseren blir helt tullete før han/hun får lest alle diktene!
Diktenes gjentakelser og variasjoner er irriterende i store doser, og jeg må innrømme at jeg kjedet meg gjennom mange av diktene. Diktsamlingas tittel står derimot bra til diktenes utforming: hvert eneset dikt ligner nemlig på ei kasse.
Sist sett
