I Karin Fossums nye roman er det ikke en av de pleietrengende som sykest. I hvert fall ikke psykisk.
Karin Fossum er en modig kvinne. Det er mulig hun hisser på seg en stor og viktig yrkesgruppe når hennes nye roman, Jeg kan se i mørket, blir lest at tusenvis av nordmenn i begynnelsen av august.
Fossum har nemlig valgt å bruke en sykepleier som hovedperson i Jeg kan se i mørket. Men Riktor, som sykepleieren heter, er en avstumpet og ganske avskyelig representant for yrkesgruppen. Han står nærmere Hannibal the Cannibal enn Florence Nightingale, selv om han ikke er noen kannibal eller direkte aggressiv gjerningsmann – egentlig. Men en diagnose kan man gi ham, og det får han etter hvert av en rettsmedisiner. At han er en av de galeste personene gjennom hele forfatterskapet til Fossum, er det ingen tvil om. Og det sier jo litt. Kanskje minner han litt om hennes tidligere figur Jonas Eckel, bare noen hakk ondere.
Jeg tror faktisk ikke at sykepleiere kommer til å skrike opp og fortelle at virkeligheten ikke er slik Karin Fossum skildrer den. For ingen som leser Jeg kan se i mørket bør oppfatte det som et angrep på helsevesenets ansatte. Men det er en litt vond påminnelse om hva som faktisk kan skje når vergeløse mennesker må belage seg på omsorg fra helt feil mennesker. For som Fossum selv sier, det kreves en helt egen omsorgsevne om man skal klare å stelle gamle og syke på best mulig måte.
Karin Fossums forfatterskap er unikt. Hun har skrevet en lang rekke med krim som ikke ligner på noen andre norske krimromaner. Det er ikke selve hendelsen som pensles ut. Heller er det ikke etterforskningen. Det som vies plass er det som kan ha ført til at noen har begått drap. Det er skildringer av sinn som ikke fungerer helt normalt, mennesker som ikke fikser selv de vanligste sosiale settinger. Fossum er selv temmelig kriminell litterært sett, i den forstand at hun ofte bryter krimlitteraturens lover. Hun bryr seg ikke plagsomt mye om krimlitteraturen tradisjonelle plotutvikling. Hun legger ofte inn spenningen på helt andre måter enn at leseren går og lurer på “hvem har gjort det?” Selv om det også forekommer i forfatterskapet hennes. Etter Elskede Poona har jeg til den dag i dag ventet på en oppfølger, da det er temmelig tydelig at det gode menneske Konrad Sejer går litt langt i å tyne ut en tilståelse av en mistenkt, ung mann.
Fossum berører alltid noen ubehagelig fra vanlig menneskeliv, enten det er ensomhet, sorg eller dysfunksjonelt familieliv. Denne gangen vil hun også vise oss noe om det vanskelig forholdet moderne mennesker har til døden:
Vi er nok ikke så veldig flinke med døden når vi står overfor den, og det er et fåtall som dør på et sted der det finnes folk som virkelig kan forholde seg til det. De fleste dør jo på en vanlig avdeling eller hjemme. Riktor opptatt av det å dø i seg selv. Folk tror det går stille for seg, men slik er det ikke alltid. Det har jeg prøvd å si noe om.
Vil du ha krim som er nærmere et psykologisk portrett enn tradisjonell krim, kan jeg knapt tenke meg noe riktigere å lese enn Jeg kan se i mørket
Sist sett
