Hovedpersonen i Jan Kjærstads Normans område, John Richard Norman har gjennom hele sitt lesende liv ført leselogg. Den kaller han like godt Livserindringer og regner den som sin egen biografi. For Norman er nemlig det å lese synonymt med det å leve. Og lesingen har beriket Norman og utvidet hans verden. Ja, faktisk har han følelsen av en romlig utvidelse gjennom lesingen: “Det var rom, det var tredimensjonale rom, det var lukt, smak, berøring, det var mennesker jeg hadde møtt, det var landskap jeg hadde oppholdt meg lenge i …”
Alle som ble hekta på fortellinger som unge mennesker kunne skrevet lignende leselogger. Alle lesere har romaner som ble milepæler i egen lesehistorie, fordi de utvidet forståelsen av verden.
Jan Kjærstads forfatterskap rommer flere romaner som har hatt den type utvidende virkning på meg. I tidlige tenår gikk jeg fra de internasjonale thrillerne til MacLean og Bagley via svensk sosialrealisme fra Sjöwahl og Wahlöö til Michelets Thygesen-bøker. De siste inneholdt skildringer av Oslo, som gjorde at jeg så byen med nye øyne (kritiske, selvsagt). Det var noe med det engasjerte sosial-politiske i Michelets skildringer som gjorde at jeg plutselig hadde helt nye ord for det som jeg så langt hadde sett litt naivt på (og selvsagt var det i en alder der det var l
Den neste store utvidelsen for meg kom med Jan Kjærstads Rand, som snur opp ned på hele det modernistiske prosjektet med fasthamrede, ubevegelig sannheter. Stadig vekk er hovedpersonen på kanten av noe stort, udefinerbart, som kan gi mening. Han finner sammenhenger der ingen andre har sett det. Rand leker også med krimromanens form på en utsøkt måte når den lar hovedpersonen ta seg jobb i Politiet (som datakyndig) for å være dem med å løse drapene han selv har begått. Han blir også oppglød da han leser trykkfeilen "moderen" i stedet for "morderen" i en avis. (For på et vis har han gitt dem et nytt liv med deres nye mediestatus.) Og han virker helt oppriktig i sin iver etter å hjelpe Polititet, for han vil jo finne en mening i dette. Boka utvidet ikke bare min forståelse av litteraturen, men jeg skjønte at den mest fiktive og fantastiske litteraturen faktisk kunne utvide forståelsen min av verden rundt meg. Det er ikke helt ulikt det John Richard Norman opplever i Kjærstads roman.
Selv sier Kjærstad at han med Normans område så for seg å skrive mot Madame Bovary. Han mener nemlig at den romanen framstiller det å lese romaner som å flykte inn i noe livsfjernt og kritikkverdig. Derfor vil han med Normans område forfekte det synet at lesing absolutt ikke er en flukt fra verden, men at den kan føre til en utvidelse av den verden vi trodde vi kjente. Og det gjør han med stil. Jan Kjærstad er helstøpt i sin tro på litteraturen/fortellingens kraft. Jeg kan ikke annet enn å beundre hvor elegant han fletter sin poetikk og litteratursyn inn i en ny, grensesprengende roman.
Jan Kjærstad publiserte nylig kronikken Når virkeligheten skifter form i Aftenposten. Der etterlyser han ukonvensjonelle årsakssammenhenger i litteraturen. Fin oppvarming til Normans område.
Viser 2 svar.
Takk for tipset om kronikken til Kjærstad:-)
Godt sagt! Jeg opplever Kjærstads litteratur som deg :)
Sist sett
