En glimrende roman som bærer alle Balzacs kjennemerker; strålende karaktertegninger, aforistisk og salt retorikk, et tragisk, skarpt og medrivende susjett.
La morgue aristocratique, som Napoleon kalte det, det hovmodige aristokratiet, er deklassert etter revolusjonen. Adelen har mistet så å si alle privelegiene sine, men ute i landsbyen sitter det en liten gruppe adelige, med den lille slekten d'Esgrignon som sentrum, og tviholder på alt de en gang hadde, selv om de slett ikke har det lengre, og venter på at de gode tidene skal komme tilbake. De nekter å se fakta i øynene og de nekter å både gi opp storhet og forestillinger om storhet.
"Antikkabinettet" er økenavnet folk har satt på markisen d'Esgrignons hus, dette landsbyens Faubourg Saint-Germain. Håpet deres er det ferskeste bladet på slektstreet, greve Victurnien d'Esgrignon. Gjennom ham skal slektens ære, adelens ære, igjen komme til sin rett. Han skal sendes til Paris, han skal gjøre lykke, men - som Balzac skriver - "begåvad med ett skarpsynt och klart öga såg han klart och riktigt, men han handlade fort och illa"; så sånn går det ikke.
Romanen når ikke helt opp blant f.eks. Far Goriot eller Eugénie Grandet, mest fordi den mangler jevn scenisk framdrift og i perioder blir for samtidstung på det politiske planet, men den er likevel skambra. Jeg har inntrykk av at den er lite lest, og den har f.eks. aldri vært oversatt til norsk. For de som er interesserte og leser svensk, kan jeg anbefale å tråle antikvariat.net og finne PAN-utgaven fra 1973.
For lesere av La Comedie Humaine er det en gevinst at Antikkabinettet byr på kjære gjensyn med flere av hans gjenvendende karakterer, som f.eks. Rastignac eller de Marsay. Legg også merke til Balzacs smarte - og moderne - bruk av Émile Blondet som et slags litterært sannhetsvitne og en ekstra stemme i romanen. Veldig fint gjort.
Sist sett
