Denne boken havnet i min boksamling ved en ren tilfeldighet, og jeg hadde nok ikke lest den om det ikke hadde blitt sånn. Jeg er glad jeg fikk lest denne boken for den er riktig bra. Det er ikke en bok med mye ytre handling, mye av den er tanker og drømmer, samt samtaler mellom de to kvinnene som har hovedrollene. Og det er kanskje nettopp dette lavmælte som gjør boken så sterk.
Mange ganger har jeg lest bøker om store tragedier som ikke har klart å gripe meg. Beskrivelsene av det tragiske er ikke bra nok, man vet at man burde bli grepet, at man burde lide med karakterene i boken, men det fungerer ikke. I denne boken er ikke dette noe problem, de fryktelige lidelsene som beskrives går rett i hjertet på leseren.
Jeg leste denne boken på svensk, og der fungerte språket helt perfekt. Det er ikke ikke overdrevet og poetisk, det er mer som man forventer at vanlige mennesker vil uttrykke seg. Likevel finnes det en egen rytme i det, som gjør det behagelig og lett og lese.
Dette var mitt første møte med Fredriksson, men det kommer nok ikke til å bli det siste. Jeg er såpass imponert over denne boken at jeg gleder meg til å lese mer.
Sist sett
