Bokelskere.no

Jeg synes du hadde noen poenger i går også jeg! Og jeg skrev et svar, men lot være å poste. Etter dette nye svaret ditt tror jeg kanskje vi tenker litt likt (uten at jeg vil legge ord i din munn:) Dette var det jeg skrev.

Slitet med polaritetene er vel en av årsakene til at vi velger relativismen. Fordi hvis det sjelden finnes en objektiv sannhet, hvorfor da streve med å finne noe å enes om? 

Det enkleste er å si at alt er greit og opp til den enkelte. Den minste motstands vei. Problemet er vel at når minste motstands vei blir intellektuell strategi så blir spekteret av åndelig påvirkning mindre. Spennet i mellom genialt og elendig forsvinner og middelmådigheten dyrkes fordi idealet er å nå flest mulig, alt annet er elitistisk. 

Noen ganger får jeg en følelse av at de som tar til orde for tilgjenglighet og et "språk som folk forstår" i kommentarer, anmeldelser e.l gjør dette på vegne av noen andre enn seg selv. Og fordi det er en slags likegyldig konfliktskyhet ute og går. Hvorfor erte på seg noen når en ikke må? Samtidig tutes vi fulle av hvor viktig det er at vi finner noen felles verdier og kjøreregler på tvers av ulike identiteter.

Men er ikke denne omvendte elitismen, der offentlige kulturbærere eller kulturpåvirkere undervurderer publikum, nettopp egnet til å skape avstander i en befolkning? Dynamikken der kravene senkes, kan få det store flertallet til å reflektere mindre og dermed finne færre møteplasser. Og de mer kompliserte ordskiftende blir forbeholdt mindre miljøer, noe som virkelig skaper en avstand i mellom "elitene" og "folk flest". Et eksempel er hvordan forfattere kunne delta i offentlige debatter der de fikk bruke sin ordkunst og tekster av noe lengde og kompleksitet ble gitt taletid eller trykket i avisene. I dag avvises denslags ofte som virkelighetsfjernt snobberi. Men er det ikke nettopp kompliserte debatter, som den Øverland tok med kirken, som bringer samfunn videre og gir oss som samfunnsmedlemmer felles referanserammer og verdier fordi vi har tygd problemstillingene i fellesskap?

En opplyst befolkning er det beste botemiddel i mot en farlig elitisme.

Jeg ville ikke veksle inn samtidens individualitet med fortidens autoritetstro eller autoritetsfrykt, men mener at samfunnet har godt av at vi innemellom prøver å strekke oss etter det beste og da må vi vite noe om hva som tenderer i mot å være bra. Og skal vi snakke om samfunnsverdier må det bygges på noe mer fellesgods enn Paradise Hotel og World of Warcraft. 

Dannelse er vanskeligere og mer slitsomt enn tidtrøyte slik er det bare. Og som med presten og klokkeren; når de beste hjernene blant oss presterer på øverste nivå vil det dryppe litt på oss andre også.  For å bruke en samtidsmetafor alle forstår; slipper vi til det geniale og gir det annerkjennelse vil vi få mye gratis med på kjøpet;) 

Jeg var kanskje ikke helt bak mål, men jeg har ikke det begrepsapparatet som du har. Vi har mange av de samme tankene, og jeg med deg bekymrer meg når debattene i lunsjen rundt omkring går på hva som skjedde på Big Brother eller Paradise Hotel kvelden før.

Jeg bekymrer meg også over at minste motstands vei strekker seg i fra barneoppdragelse, inn i skolen, inn i alle debatter som kan være med på utvikle oss som mennesker.

Som du sier, idealet er å nå flest mulig. Og jeg tenker at det er der fortjenesten ligger.

Du sier det så fint:

Dannelse er vanskeligere og mer slitsomt enn tidtrøyte slik er det bare. Og som med presten og klokkeren; når de beste hjernene blant oss presterer på øverste nivå vil det dryppe litt på oss andre også. For å bruke en samtidsmetafor alle forstår; slipper vi til det geniale og gir det annerkjennelse vil vi få mye gratis med på kjøpet;)