Bokelskere.no

Som jeg skrev annetsteds, av og til får jeg nesten et snev av dårlig samvittighet av å avbryte en bok, især hvis den har fått god kritikk. Men de fleste gangene føler jeg bare lettelse. Jeg prøver å gi en bok en sjanse ved ihvertfall å lese et par kaptitler. Men hvis den fortsatt ikke fenger meg da, så hender det jeg avbryter. Heldigivis hører det til sjeldenhetene: De aller fleste bøker jeg velger å lese, får jeg lyst til å lese til siste slutt.

Hva skal til for at du avbryter en bok, og hva føler du når du avbryter?

Livet er bare altfor kort- og det finnes altfor mange bøker til at jeg skal ha dårlig samvittighet for å ha avbrutt lesingen av en av dem.
Det hender rett og slett det ikke er rett tid for lesningen av DEN boka. Om et år eller to kan den være helt topp. Det hender den skuffer meg innholdsmessing. det hender den har så elendig språk at jeg ikke holder det ut. Det hender jeg ikke liker stilen men skjønner hvorfor boka er så "viktig".

Det er så mye som skal leses. Bøker som kjeder meg prøver jeg å gi en sjanse, men går ikke det blir boken satt i hyllen og forblir der. Årsaken kan være at temaet/historien ikke engasjerer meg - eller at jeg ikke er i stand til å forstå boken. Salman Rushdie sin bok "Sataniske vers" løp jeg og kjøpte da den kom ut. Dette måtte være "snadder" med de reaksjonene som var rundt boken. Jeg leste noen kapitler - presset meg gjennom. Til slutt ga jeg opp. Jeg forstod ganske enkelt ikke den boken. Den kjedet meg - og jeg satte den bort. Uten følelser, men jeg kunne bruke tiden til noe annet. Det er nok av andre bøker som kan leses.

Jeg likte heller ikke sataniske vers. Syntes rett og slett ikke at han skrev godt. Syntes boken var oppskryt. Ga opp etter en stund, aldri angret på det.

Jeg avbryter aldri bøker, jeg tar heller veldig lange pauser. Jeg har tro på at noen bøker bruker litt lenger tid på å "skinne" om du vil, og jeg har funnet noen skikkelig perler av å holde ut til helt siste side.

Jeg avbryter å lese en bok enten fordi den er dårlig skrevet eller kjedelig, og det har ingen dårlig samvittighet for. Det er altfor mange gode bøker der ute så hvorfor kaste bort tid på de dårlige?

Veldig forskjellig fra gang til gang. Akkurat nå har jeg bestemt meg for å avbryte den nest siste "hulebjørnens klan" boka. Jeg føler lettelse, og det er bare deilig. Hadde en forskrudd ide om at jeg måtte lese alle, bli ferdig liksom. Men den boka har bare vært en lidelse å lese. Likte den første, og den andre var jo også grei, men jeg begynte å merke meg en del klisjeer og ting hun stadig vekk gjentok, og de grusomme sex-scenene (klisjebløtkaker). Etter hvert la jeg bare merke til flere ting som irriterte. Nå irriterer det mest at jeg holdt det gående så lenge...

Det føles som et lite nederlag og jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke orker eller evner å lese boken ferdig. Men enig med mange av dere andre her: Hvorfor bruke tid på en bok som ikke fenger? Det er jo så mange andre gode bøker som da i stedet fortjener din oppmerksomhet.

Ikke så ofte jeg avbryter en bok, men det har hendt. Når jeg har tenkt å lese en bok blir det som en slags forpliktelse og jeg føler et lite nederlag hvis jeg ikke orker å lese den ferdig.

litt sånn hadde jeg det tidligere, og bunken med dårlig samvittighet-bøker på nattbordet ble meterhøy! Nå avbryter jeg lett hvis boka ikke fenger ila. de første 20-70 sidene, og føler heller skuffelse over forfatteren.

Jeg har ikke avbrutt så mange bøker, fordi jeg hele tiden håper den skal bli bedre på neste side, og plutselig har jeg lest hele boken.. :)

Men jeg har avbrutt et par bøker fordi de ikke har blitt noe bedre, og ikke fanger interessen min i det hele tatt. Ofte har jeg lest halve boken før jeg avbryter, men da føler jeg meg egentlig ganske lettet over å ha bestemt meg for å avbryte, for da kan jeg jo gå over til en annen bok jeg har lyst til å lese og håpe den er bedre.

Føler sjelden noe nederlag i å avbryte en bok, fordi jeg ofte har gitt meg selv mer enn god nok tid til å komme skikkelig inn i historien, og jeg har ofte stått og "stanget" i boken en stund uten å komme videre før jeg gir meg. Men det hender jeg syns det er synd at boken ikke passer for meg. Dette skjer oftest når det er bøker "alle" liker og anbefaler.

Hvis jeg avbryter boka fordi innholdet er noe annet enn det teksten på baksiden antyder, dvs at noe ved den virker frastøtende, kjedelig eller lite tiltalende på meg, får jeg ikke dårlig samvittighet. Men ofte når jeg ender opp med å avbryte bøker er det fordi jeg ikke har tid eller energi til å fortsette å lese dem; jeg kan synes de er interessante, men ikke interessante nok til å ofre andre gjøremål (som oftest lesing av pensum) for dem. Da skulle jeg ønske jeg hadde 40 timer i døgnet og energien til en Duracellkanin, og derfor får jeg dårlig samvittighet når jeg må legge dem bort.

Det skal mye til før jeg avbryter boken helt konsekvent. Jeg kan avbryte i øyeblikket, legge den vekk og komme tilbake til den senere. Skjer det gang på gang med samme bok, gir jeg opp. Da har den fått nok sjangser til å overbevise meg.! Men noen ganger legger jeg de som jeg virkelig lurer på om jeg skal avbryte i vesken min, slik at jeg kan lese litt i den når jeg venter i bilen, er på et venteværelse etc. Da blir jeg da til slutt ferdig med den , og får god samvittighet. Ja , for jeg får dårlig samvittighet når jeg avbryter for raskt.

Hvorfor i alle dager skal jeg lese ut ei bok jeg ikke liker, når det finnes så mye flotte bøker jeg heller vil lese. Det er min filosofi.

Det skjer ofte at jeg avbryter bøker, for jeg er slik som leser flere på en gang.. Men det tar jeg ikke ille opp, det er bare det at det er noe annet som fenger akkurat der og da!

Som regel begynner jeg på ny frisk etter noen mnd(gjerne der jeg stoppet midt i...). En sjelden gang i blant er jeg irritert på fortellingen eller en tendens hos forfatteren og plukker den aldri opp igjen..

Som en annen her sa, livet er for kort for dårlige bøker...

Bøker er som folk - det er ikke alle man kommer like godt overens med. Om ei bok ikke klarer å vekke min interesse etter 30-40 sider, legger jeg den vekk.

Hvis boka ikke gir meg noe som helst (underholdning, ettertanke, spenning, en stemning osv), avbryter jeg. Akkurat nå vurderer jeg å avbryte Karin Fossums Jeg kan se i mørket, men det er nesten av motsatt grunn, for jeg føler en enorm uvilje ved å lese den.

Men jeg får ikke dårlig samvittighet ved å avbryte en bok. Livet er for kort for dårlige bøker.

Tidligere var jeg veldig bestemt på å fullføre bøker jeg begynte på, men ting forandrer seg. Det er rett og slett for mange gode bøker som skal leses, så å bruke tid på bøker som ikke gir meg noe, det har jeg sluttet med. Den siste boken jeg avbrøt var Jospeh Andrews av Fielding. Dessverre er dette en pensumbok, så det bør jo absolutt leses.. men det gikk rett og slett ikke!

Jeg var også sånn at jeg skulle på liv og død komme meg gjennom alle bøkene jeg hadde startet på. Det er bare i det siste at jeg også kom til den konklusjonen at livet er for kort og at det er så mange fengende bøker å lese, man får jo ikke tid til alle likevel! Så nå har jeg begynt å bryte, men ofte ikke før ganske langt ute i boken. Den siste boken jeg avbrøt var "Vita" av Melania Mazzucco, på side 149... Fra nå av skal jeg avbryte bøker jeg har holdt på med i ukesvis og som er et ork å ta fram. Men jeg må innrømme at jeg får dårlig samvittighet!!!

Jeg kan egentlig ikke huske at jeg har avbrutt en bok noen gang. For det første gjør jeg nokså grundig research før jeg velger hva jeg skal begynne på. For det andre er mine foretrukne bøker sjelden tykke mursteiner, slik at det er ikke så veldig mange sider å jobbe seg igjennom.

Det jeg derimot har gjort noen ganger, er å skippe noen CDer i lydbøker som er blitt for langtekkelige. Avslutter altså ikke, men hopper til siste CD. Disse gangene har jeg aldri følt noe annet enn lettelse, og jeg vil anbefale å ikke være så bundet av tanken på å "ikke jukse". Man rekker uansett bare å lese eller høre en brøkdel av alt som fins det ute, og da bør det være noe man har glede av.

Når jeg avbryer en bok så gjør jeg det fordi den ikke fenger, men jeg gir ikke opp, da tar jeg den heller fram seinere og leser den da, noen ganger går det kunn dager andre ganger år, men den må leses. Har jeg dårlig samvittighet for å ikke lese den ferdig når jeg har begynt? JA!!!!!!!

Jeg avbryter ikke bøker. Jeg bare legger dem bort sånn midlertidig, eller glemmer dem i veska og finner dem ikke eller glemmer helt at jeg holder på med dem, og så begynner jeg på en ny fordi jeg er distre, og så slipper jeg å forholde meg tl problemet som annet enn stikk av dårlig samvittighet når jeg finner dem igjen og legger dem i hylla for skal lese igjen. #selvbedrag.

Jeg avbryter ikke bøker, den eneste jeg har avbrutt er Sult av Knut Hamsun, jeg var 9 år og full av ambisjoner, men etter noen sider gikk boka i veggen til min bestemors store sorg. Har tenkt at jeg skal gi den en ny sjansen nå i alderdommen. Det har egentlig plaga meg litt det der. Ellers så avbryter jeg ikke, hvis en bok ikke skulle leve opp til forventningene eller er helt på tryne, så skumleser jeg resten av boka i tilfelle det skulle dukkke opp noe interessant som jeg må lese. Syns på en måte at de fortjener det..! Jeg prøver heller å være litt utvelgende før jeg leser en bok, selv om jeg mange ganger har blitt overraskende begeistret over bøker jeg ikke hadde trodd var noe for meg. Handler vel om å gi dem en sjanse.:=)

Jeg avbryter rett som det er bøker, og har overhode ikke dårlig samvittighet for dette. Kanskje skyldes dette at jeg nesten aldri avbryter bøker som er anerkjent som klassikere eller som meget god litteratur. Den siste boka jeg husker at jeg virkelig slet meg gjennom, og hvor det gikk så sakte, så sakte, var "Donau" av Claudio Magris. Den var for øvrig så eksellent at jeg hadde stor glede av å slite meg gjennom den. ;-) Men når jeg leser en så tung og ikke minst tykk bok, er det viktig at jeg holder på med en annen parallelt. Jeg har nemlig opplevd lange perioder med lesevegring etter at jeg har satt meg fast i en bok uten å komme videre. En bok som utløste en lesevegringperiode på to-tre måneder var "Beleiringen av Lisboa" av Saramago. At på til var jeg midt i flytting og store oppussingsarbeider. Det ble for tungt i en slik periode. Men den boka SKAL jeg ta opp igjen!

Bøker jeg aldri har dårlig samvittighet for å avbryte er bestselgere, hvor jeg tidlig merker at jeg ikke liker språket, historien fenger ikke etc. Noen ganger innser jeg at det også handler om feil timing. Å lese f.eks "Potensgiverne" mellom to tunge, alvorlige bøker ble feil for meg tidligere i sommer. Det skjønte jeg etter svært kort tid. På et annet tidspunkt kan det imidlertid være nettopp en slik lett og morsom bok jeg trenger. I slike tilfeller er det viktig for meg ikke å tvinge meg til å lese videre, for dersom jeg da avbryter på et langt senere tidspunkt, blir boka aldri tatt opp igjen noen sinne. Uten den minste dårlige samvittighet for øvrig. Og hvis jeg i tillegg har noen å gi aktuelle bok til, hvor jeg vet at den blir satt pris på, har jeg heller ikke dårlig samvittighet for å ha brukt penger på den. Noen ganger - når jeg har kjøpt en flunkende ny bok til 3-400 kroner - hender det imidlertid at jeg leser den ferdig i ren trass. Og forbanner meg selv for ikke å ha gjort god nok research før jeg kjøpte det jeg trodde var en perle, men som i realiteten bare var "kiosklitteratur" i pen innpakning ... ;-) Men så opplever jeg også innimellom at jeg gir en for meg fullstendig ukjent forfatter en sjanse, og oppdager at det faktisk ER en perle! Hvilken fryd! Så kanskje man som storleser må innse at det hører med "å kysse noen frosker" for å finne en prins innimellom .... He-he ...

Livet er uansett for kort til å lese dårlige bøker!

Du har så mange gode poenger her når det gjelder det å lese eller ikke lese ferdig ei bok, at jeg kan bare si at jeg er enig!

• Men et lite ps når det gjelder det å lese dårlige bøker (og hva som egentlig er dårlige bøker, kan det jo saktens også være store uenigheter om): Av og til er det faktisk ok å slite seg gjennom ei slik bok også, rett og slett for å vite litt om hva "alle andre" som liker akkurat den boka, snakker om. Man kan lære mye av det også.

Det med timingen er jeg veldig enig i, behøver ikke bety at jeg legger boka vekk for alltid.

Det er mange forskjellige grunner til at jeg avbryter. Noen ganger har det med boka å gjøre, andre ganger er det ulike ytre omstendigheter som påvirker. Derfor er det forskjellige følelser som kan komme når jeg avbryter. Noen ganger VET jeg at jeg kommer til å fullføre/starte på nytt på et senere tidspunkt. I slike tilfeller er det ingen sterke føleser i sving. Andre ganger får jeg dårlig samvittighet. Akkurat nå har jeg noen bøker liggende som jeg vurderer å legge vekk for godt. Om det skjer avhenger av så mye forskjellig. Plutselig er man i humør til å fullføre nettopp den boka. Egentlig burde det ikke være noe mål i seg selv å fullføre alle bøker man starter på, men dessverre har jeg nok noen slike tanker. Liker ikke løse tråder. Jeg syns faktisk det er lettere å avbryte en bok tidlig i lesingen, kanskje jeg skulle bli flinkere til nettopp det?

Det er ikke ofte jeg avbryter bøker. En bok skal virkelig være dårlig om jeg skal avbryte den. Men de få gangene det skjer, så sitter jeg ofte igjen med en følelse av at jeg har mistet noe og at noe er uferdig. Jeg hater å ikke vite hvordan ting ender. Så innimellom går jeg tilbake og leser siste kapittelet bare for å få med meg slutten. Jeg blir rett og slett ikke ferdig med boka uten å vite det som regel.

Det som skal til for at jeg avbryter ei bok er egentlig en veldig sammensatt greie. Hverken historie, språk eller karakterer er nok for at jeg skal fullføre ei bok. Jeg må ha en kombinasjon av de tingene. Mitt beste eksempel for meg er Twilightserien. Historien i seg selv var fengende, det irriterer meg at jeg ikke orker å lese ferdig bok 3 og så bok 4, for jeg lurer veldig på hvordan det går med hele greia. Men språket i de bøkene var så dårlig at det ødela hele historien for meg. Så er et av de tre kriteriene mine så elendig at det tar bort fokus fra de to andre, så avbryter jeg boka.

Når jeg avbryter en bok føler jeg stort sett en enorm lettelse.

Da har jeg normalt slitt med boken lenge. Lagt den bort, tatt den frem igjen. Lagt den bort...

Når jeg endelig bestemmer meg for å avbryte boken for godt, altså aldri lese den ferdig, så kjenner jeg meg lettet. For da er jeg ferdig med den allikevel.

Men det skal veldig mye til før jeg avbryter en bok. Noe som helt sikkert kan henge sammen med at jeg legger den bort 5-6 ganger før jeg forkaster den fullstendig.

For at jeg skal ende opp med å gi opp en bok kreves det at historien er elendig, språket er elendig, oversettelsen er elendig... En eller annen form for elendighet i boken, altså;)

Når jeg en sjelden gang avbryter en bok etter å ha kjempet med den en stund (fordi jeg er fange av et prinsipp om å aldri avbryte en bok), så føler jeg meg ofte irritert over at forfatteren har kastet bort tiden min. MEN det er jo individuelt fra bok til bok. Andre ganger føler jeg ikke det. Noen bøker kan handle om noe annet enn en trodde den skulle gjøre, slik at en mister interessen. Andre igjen kan være dårlig skrevet, være svært farget av forfatterens subjektive meninger (faglitteratur) eller oppleves kjedelige. Det kan være tusen grunner til at en avbryter en bok, og derfor kan følelsen en sitter igjen med etterpå, være av svært ulik karakter for de bøkene en avbryter.

Jeg avbryter svært sjelden bøker, fordi jeg ikke har vokst helt fra trassalderen. Jeg skal liksom igjennom, koste hva det koste vil. Og så vet man jo ikke om det venter noe interessant på neste side, eller i neste kapittel. Noen bøker har dog vært så dårlige at jeg ikke kan gjøre annet enn å gi opp, og da blir jeg litt sint på boken, og det skal noe til at jeg tar den eller en annen bok av samme forfatter frem igjen. Det er liksom straffen for ikke å leve opp til forventningene. Barnslig? Jada, men jeg tror ikke jeg tar skade av det.

Jeg blir redd, redd for at jeg går glipp av noe! Derfor avbryter jeg stort sett aldri en bok. Det skal veldig mye til for at jeg avbryter en bok, men det hender at jeg legger bort en bok i flere måneder. Og de jeg har avbrytet kommer jeg nok til å fullføre en gang i fremtiden kjenner jeg meg selv rett.

Jeg blir sur på meg selv, blir i skikkelig dårlig humør. Tenker at jeg ikke gidder å lese mer for jeg kommer sikkert bare til å avbryte den neste og så den neste igjen. En hel haug med igrunn barnselige tanker smyger seg inn i sinnet mitt. Men noen ganger så er boka rett og slett så dårlig at man får nesten ikke gjort noe annet en å avbryte. Og da kommer jeg meg gjerne raskt igjen. Men slik som nå da så avbrøt jeg akkurat en bok, fordi jeg helt hadde mistet leselysten. Og boka gjorde ikke stort for å appelere til meg. Den var ikke dårlig, en del interessante elementer. Men etter noen hundre sider så hadde jeg enda ikke kommet inn i den. Jeg leste side opp å side ned, og etter en stund ante jeg ikke hva jeg akkurat hadde lest. Så jeg ga opp. Leverte boka tilbake på biblioteket. Men jeg satt den ikke som "avbrutt" her inne, for jeg tenker vel at jeg skal lese den en vakker dag. Uansett så ble jeg irritert på meg selv for at jeg avbrøt og fordi jeg ikke er i lesehumør om dagen. Altfor mye jobb og stress som tar fra meg oppmerksomheten. Men å gå helt uten lesestoff det klarer jeg ikke, så lånte med meg to korte humoristiske bøker da jeg var innom biblioteket i dag, satser på at de gjør nytten sin å får meg i gang igjen.

Jeg føler meg utilstrekkelig, og tenker at det er meg det er noe galt med og ikke boken.

Og jeg har slettes ikke ført opp alle bøkene jeg har avbrutt her inne.

Det samme her, bøker jeg avslutter blir stort sett lagt bort og glemt og ikke registrert her inne.

"Og jeg har slettes ikke ført opp alle bøkene jeg har avbrutt her inne."

Svar:Enig! Ikke jeg heller. De bøkene jeg avbryter vil jeg ikke ha med i samlingen min. Det er alltid en god grunn til at jeg avbryter en bok, og fordi jeg låner det meste på biblioteket så er de ikke en del av den fysiske bokhylla mi heller.

Jeg er fristet til å svare deg "typisk kvinner" !

Er det ikke slik, at altfor mange av oss får altfor lett skyldfølelse og føler at det er noe galt med oss, - istedenfor å tenke, som ville vært mye bedre, at pøh det er noe galt med den der forfatteren siden han/hun ikke har klart å fenge oss!