Bokelskere.no

Jeg ser i dag at responsen min på innlegget ditt i går, var helt bak mål.

Det virker som vi er inne i en tidsepoke hvor ingen parter i noen form for diskusjoner skal støtes eller fornærmes.

"Alle" skal hegnes om og være likeverdige for en hver pris, inntil begrepet "likeverdighet" mer eller mindre mister sin betydning.

Sannheten er ikke populær, den har rett og slett ikke så mye verdi lenger.

Feighetens tidsalder, er noe som falt ned i hodet mitt akkurat nå.

All kunst er ikke god kunst.
All litteratur er ikke god litteratur.

Vi vet det, men orker ikke ta ubehaget ved andres sårbarhet og manglende evne til å ta imot "kritikk", og hvis vi gjør det, så ender vi ofte opp med å føle oss sære selv.

Det er ikke mulig at alle kunst/litteraturkritikere gjennom århundrer før oss, har tatt feil.

Vi mennesker har forskjellige forutsetninger for å forstå, det har vi alltid hatt, og kommer til å fortsette å ha.

Da jeg oppdaget denne nettsiden for nesten ett år siden, var det livlige diskusjoner her inne, noen ganger på grensen til usakligheter, men folk sa i hvert fall fra hva de tenkte og mente.

Sånn er det ikke lenger, og de som diskuterte den gangen, er mer eller mindre borte.

Det synes jeg virkelig er synd.

Jeg er enig med deg i at vi her inne på bokelskere kan være overmåte aksepterende og ydmyke ovenfor andres syn. Selvsagt er det flott at vi har en gemyttlig og hyggelig tone oss imellom, men det hadde vært kjekt med flere friske uttalelser. Selv er jeg innimellom for feig til å trykke skikkelig til. Grunnen er ikke nødvendigvis at jeg er redd for å støte noen, heller dreier det seg om at jeg er redd for å bli stemplet som “forståsegpåer”. Dette blant annet på grunn av en tråd som glødet rødt av innlegg i sommer, og som i alle fall jeg til tider syntes var litt ekkel. Det var som om “noen” mente det finnes et menings- og smakspoliti her inne, som har som agenda å latterliggjøre andre som ikke deler deres syn… Huff! Etter denne meningsutvekslingen, som ironisk nok ikke var tannløs (og derfor nettopp er det vi etterlyser…), mistet jeg en tid lysten til både å lese og skrive om bøkene jeg har lest. Det var som om det ble negativt å skrive om klassikere eller si sin mening og kritisere bøker av det lettere slaget. Jeg synes det er helt legitimt å diskutere bøker og deres fordeler og/eller mangler, anstendighetsgrensen for meg overskrides når man karakteriserer andre bokelskere på en eller annen måte.

Selv om jeg ikke deler ditt syn på at “alt var så mye bedre før” – tror heller det dreier seg om at noen bokelsker-travere holder seg borte fra emner/bøker de allerede har diskutert - er jeg enig i at enkelte debatter mangler brodd. Så lenge man diskuterer sak og ikke person, ser jeg ikke at det skulle være noe negativt om vi blir krassere og tydeligere i våre uttalelser.

Det er vel det å skille sak og person som mange sliter med i våre dager. Det krever litt innsikt og modenhet.

Og alt var ikke bedre før, jeg er med på den og mente det ikke helt bokstavelig.

Jeg synes du hadde noen poenger i går også jeg! Og jeg skrev et svar, men lot være å poste. Etter dette nye svaret ditt tror jeg kanskje vi tenker litt likt (uten at jeg vil legge ord i din munn:) Dette var det jeg skrev.

Slitet med polaritetene er vel en av årsakene til at vi velger relativismen. Fordi hvis det sjelden finnes en objektiv sannhet, hvorfor da streve med å finne noe å enes om? 

Det enkleste er å si at alt er greit og opp til den enkelte. Den minste motstands vei. Problemet er vel at når minste motstands vei blir intellektuell strategi så blir spekteret av åndelig påvirkning mindre. Spennet i mellom genialt og elendig forsvinner og middelmådigheten dyrkes fordi idealet er å nå flest mulig, alt annet er elitistisk. 

Noen ganger får jeg en følelse av at de som tar til orde for tilgjenglighet og et "språk som folk forstår" i kommentarer, anmeldelser e.l gjør dette på vegne av noen andre enn seg selv. Og fordi det er en slags likegyldig konfliktskyhet ute og går. Hvorfor erte på seg noen når en ikke må? Samtidig tutes vi fulle av hvor viktig det er at vi finner noen felles verdier og kjøreregler på tvers av ulike identiteter.

Men er ikke denne omvendte elitismen, der offentlige kulturbærere eller kulturpåvirkere undervurderer publikum, nettopp egnet til å skape avstander i en befolkning? Dynamikken der kravene senkes, kan få det store flertallet til å reflektere mindre og dermed finne færre møteplasser. Og de mer kompliserte ordskiftende blir forbeholdt mindre miljøer, noe som virkelig skaper en avstand i mellom "elitene" og "folk flest". Et eksempel er hvordan forfattere kunne delta i offentlige debatter der de fikk bruke sin ordkunst og tekster av noe lengde og kompleksitet ble gitt taletid eller trykket i avisene. I dag avvises denslags ofte som virkelighetsfjernt snobberi. Men er det ikke nettopp kompliserte debatter, som den Øverland tok med kirken, som bringer samfunn videre og gir oss som samfunnsmedlemmer felles referanserammer og verdier fordi vi har tygd problemstillingene i fellesskap?

En opplyst befolkning er det beste botemiddel i mot en farlig elitisme.

Jeg ville ikke veksle inn samtidens individualitet med fortidens autoritetstro eller autoritetsfrykt, men mener at samfunnet har godt av at vi innemellom prøver å strekke oss etter det beste og da må vi vite noe om hva som tenderer i mot å være bra. Og skal vi snakke om samfunnsverdier må det bygges på noe mer fellesgods enn Paradise Hotel og World of Warcraft. 

Dannelse er vanskeligere og mer slitsomt enn tidtrøyte slik er det bare. Og som med presten og klokkeren; når de beste hjernene blant oss presterer på øverste nivå vil det dryppe litt på oss andre også.  For å bruke en samtidsmetafor alle forstår; slipper vi til det geniale og gir det annerkjennelse vil vi få mye gratis med på kjøpet;) 

Jeg var kanskje ikke helt bak mål, men jeg har ikke det begrepsapparatet som du har. Vi har mange av de samme tankene, og jeg med deg bekymrer meg når debattene i lunsjen rundt omkring går på hva som skjedde på Big Brother eller Paradise Hotel kvelden før.

Jeg bekymrer meg også over at minste motstands vei strekker seg i fra barneoppdragelse, inn i skolen, inn i alle debatter som kan være med på utvikle oss som mennesker.

Som du sier, idealet er å nå flest mulig. Og jeg tenker at det er der fortjenesten ligger.

Du sier det så fint:

Dannelse er vanskeligere og mer slitsomt enn tidtrøyte slik er det bare. Og som med presten og klokkeren; når de beste hjernene blant oss presterer på øverste nivå vil det dryppe litt på oss andre også. For å bruke en samtidsmetafor alle forstår; slipper vi til det geniale og gir det annerkjennelse vil vi få mye gratis med på kjøpet;)