Bokelskere.no

likte boka kjempe godt. balansen mellom fiksjon og virkelighet tar vi med oss inn i det virkelige livet. livet er som vi ser det, er hva vi gjør det til!

historien bygger seg opp på en fantaktisk måte, men jeg ble litt skuffet over slutten. er interessert i å høre andres synspunkt på hvordan dette ender. her må det finnes ulike oppfatninger.

er peregrino psykisk syk, og blir værende på institusjon, mens Jamilet er en naiv og ung jentunge som nok en gang går på en "relasjonell smell"? Eller er historien peregrino forteller en sann historie, med manipulasjon og undertrykking fra Jenny/søster B som har brutt ham ned over mange år, som han nå har fått hjelp til å komme over. skal vi se boken som et slag mot psykriatrien. forfatteren er familieterrapaut! at Rosa hadde fødselsmerket som Jamilet gjorde historien litt vel klisjeaktig, historien hans virket dermet lite troverdig.

likevel, to mennesker hjelper hverandre gjennom gjensidig tillit, samtaler, og ikke minst det å bli sett ... etter å ha lest boka, som jeg synes ble bedre og bedre, sitter jeg igjen med en slags tomhet og irritasjon over slutten, for mye overlatt til egen tolking! hva mener du?

Da får du kanskje lese oppfølgeren "la Peregrina" som lanseres i disse dager. Kanskje får du svar på noen av spørsmålene dine her.