Dagbok av Tomas Espedal er akkurat det; en dagbok. Den er skrevet i løpet av et år i hans liv. Den er personlig, veldig nydelig og ganske så vond.
Når jeg leser den tenker jeg aldri at han burde ha holdt dagboka for seg selv. Jeg er glad for at jeg får lese. Boka er tynn, jeg leste den på en busstur. Flere steder grep den meg så jeg måtte kikke ut av bussvinduet, blank i øynene. Han skriver på forskjellige måter gjennom boka, noen steder er det nærmere diktform, mens andre steder fortellende. Jeg liker vekslinga.
Det er en kjærlighetsroman, ikke bare til en kvinne og to døtre, men også til det å lese og skrive. Det synes jeg er helt fantastisk fint – en kjærlighetsbok til litteraturen.
Sist sett
