Bokelskere.no

Det er gjerne direkte kommunikasjon som kan være et problem for aspergere, på nett eller skriftlig i det hele tatt, slipper en å fortolke ansiktsuttrykk eller intonasjon og lure på hva vedkommende egentlig mente.. Du skal ikke føle deg flau over uvitenhet, jeg visste ikke hva Aspergers var selv for et år siden.. Hvis andre fortalte meg at de har Aspergers, ville jeg bli veldig interessert i hvordan situasjonen er for dem. Jeg har bare visst i snart 20 år (av 32) at jeg ikke er helt A4.

De fleste utfordringene mine er av sosial karakter, å håndtere stress er vel det verste jeg kommer ut for. Mange mennesker samlet på ett sted er en god nummer to.. Det er nemlig veldig slitsomt og tapper meg for energi. Jeg må ha en timeout og tid for meg selv. Siden jeg fikk diagnosen, har jeg ikke hatt problemer en eneste gang med sinne, som blir en vanlig reaksjon når man kommer til et punkt av "overload", fordi jeg har blitt bevisst på hva det kommer av.. Det er til utrolig stor hjelp å være åpen om det, for all respons føles som en oppmuntring.

Jeg har til tider ganske krasse meninger om ting, men skriftlig får jeg tid til å luke vekk det mest radikale..! Veien fra det ene ytterpunktet i en meningsutveksling til det andre kan være svært kort. Jeg kan bli ganske umulig og vrang for en med motsatt oppfatning av meg.. Har ikke lett for å gi meg heller.

På nett finnes det ikke noe stressnivå, og jeg har alt plukket opp mange flotte tips om interessant lesestoff her. Diskusjonene er noe jeg setter stor pris på!

Kjempeinteressant å høre din utdypning! Og da ble jeg litt klokere. Det med at det er vanskelig å tolke "undertekst" i direkte kommunikasjon har jeg jo, lest i flere beskrivelser, ja - men jeg har i grunnen ikke tenkt over at dermed blir det enklere å forholde seg til skriftlige diskusjoner. Nettdebatter er jo fortsatt et temmelig nytt fenomen, og de bøkene jeg har lest om temaet (/beslektede temaer), er nok av litt eldre dato. Å være "helt A4" kan da umulig være noe å strebe etter - men ellers forstår jeg godt at det må ha falt noen puslespillbiter på plass da du fikk en diagnose å forholde deg til, og at det var tilfredsstillende. Så bra!!! :-D

Tusen takk;-D For meg har det vært utelukkende bra å få en diagnose, siden det forklarer enkelte punkter i tilværelsen. Det eneste jeg bruker den til forøvrig er å oppnå den hjelpen sønnen min trenger i fra kommunen med hjelpelærer på skolen, for han er verre rammet enn meg.

Jeg har aldri vært A4, og har funnet ut for lenge siden at det ikke er noe å strebe etter. I diagnosen min står det at jeg er "velfungerende og har utviklet gode teknikker for håndtering", og jeg vet en ting mer enn noe annet - to ting - det ene er lesing og det andre er de snaut tre årene jeg tilbrakte ute i Europa i arbeid. Menneskene jeg møtte der har gitt meg et skikkelig bakteppe i livet, siden mange av dem var levende bevis på at man kan oppleve ganske voldsomme ting og likevel komme smilende ut i den andre enden.. Noen av deres historier er mer fantastiske enn de man finner i bøker..

Lesing gjorde meg nesten i stand til å skrive diagnosen selv - det jeg skrev ble sendt av fastlegen min sammen med henvisning til en psykolog som er spesialist på Aspergers. På bakgrunn av det jeg skrev alene, kunne hun trekke den konklusjonen at det var en typisk Aspergerting å skrive slik.. Så det holdt med ett møte på en klokketime for å få diagnosen. Har aldri i mitt liv opplevd et mer knirkefritt byråkrati.. He he