Bokelskere.no

Jeg har litt problemer med å bestemme meg for hva jeg synes om denne boken, for på en side er det en gripende historie, men på den annen side er historien skrevet litt rotete, mye frem og tilbake, så jeg tidvis sleit litt med å følge med.

LItt på bakgrunn av de ambivalente bokomtalene her, hadde jeg ikke så store forventninger til denne boka, men endte opp med å like den veldig godt. Ja, mye frem og tilbake, og blomstrende språk, men det var akkurat det som for meg ga en følelse av stemning, situasjon og dramatikk. Kanskje mer enn historien i seg selv.

Språkblomster? Har jeg misforstått hva det er?

Ellers leste jeg denne boka på engelsk, så jeg vet ikke om kanskje noe av språkirritasjonen kan skyldes den norske oversetteren? Jeg leste den da den kom, så jeg husker ikke lenger språket, men jeg husker at jeg likte den, så jeg kan hvertfall ikke ha irritert meg over det :)

Men hvis dere vil lese om India og er opptatt av språk, så prøv Vikram Seth - han skriver nydelig...

Jeg har To Liv av Vikram Seth i hylla. Har du lest den?

Jeg har lest halve! Tok den med meg på ferie for et par år siden, men lesingen ble så oppstykket, og nå er det så lenge siden at jeg tror jeg må begynne på nytt. Det er historien om hans onkel og tante, om jeg ikke husker feil, ingen roman. Mine favoritter av ham er "A suitable boy" (En passende ung mann) som etter sigende snart skal få en oppfølger, og den nydelige reiseskildringen "Himmelsjøen". Har også lest "An equal music" (husker ikke norsk tittel) - den likte jeg ikke så godt, handlet mye om musikk og musikere. Men jeg synes han skriver så vakkert...

Språkblomster. Med det mener jeg språklige virkemidler som metaforer, sammenlikninger, persjonifisering etc. Her er et eksempel fra boken s. 181: "I det blå korsstingmørket ispedd strimer av lys, med korsstingroser på søvnig kinn, stemte Ammu dempet i, sammen med tvillingene og mandarinradionen."

Problemet for meg var at det var for mange språkblomster. Og som med mange andre gode ting, så er det en grense for når det bare virker overlesset.

Fant ikke noen direkte definisjon, men det ser ut til å bety feil bruk av språket - et eksempel var f eks "Evighet varer lengst" - forsnakkelser, eller dårlig språk som gjør at det blir komisk. Et annet eksempel var "Ulykken skjedde da personbilen mistet veigrepet og kolliderte med en imøtekommende brøytebil.» Den kom nok i møte, men var neppe imøtekommende...

http://folk.uio.no/tfredvik/amo/blomster.html

Så språkblomster blir vel aldri noe vellykket språklig virkemiddel...

Jeg tror ikke det er det som heter språkblomster - dine eksempler er vel heller et blomstrende språk :) Hm, får google definisjonen - jeg tror nemlig språkblomster er mer "feil" eller ufrivillig komikk e.l.

Jeg brukte bare samme begrep som Bente D hadde benyttet tidligere i tråden. Syntes det var et beskrivende ord for anledningen.

Da omdefinerer vi det til et for blomstrende språk:)

Denne boken irriterte meg grenseløst. Jeg ga den terningkast to - og det er ikke fordi Roy ikke er god til å skrive; hun har noen setninger og avsnitt som gir meg gåsehud. Historien er også interessant og spennende. Men alt sammen ødelegges av det en annen her kaller "språkblomster". Deler av boken er så overlesset av språkblomster at de går fra å bli et vellykket språklig virkemiddel til å bli en suppe. Det er så mange sammenlikninger og metaforer at jeg tok meg selv i å begynne å tolke helt enkle setninger uten mer innhold enn det eksplisitte.

Et annet irritasjonsmoment var slutten. Uten å avsløre for mye syntes jeg avslutningen i nåtid var utilfredstillende og lite troverdig.... Jeg forstod vel egentlig ikke så mye av tvillingenes forhold og følelser for hverandre.

Som med den typiske Sør-amerikanske fortellerstilen blir nok dette for maksimalistisk for meg. Smak og behag går jeg ut ifra.

Jeg syntes selve historien, plottet, var godt og fengende. Jeg likte boka i det store og hele. Men jeg syntes det hadde veldig mange språkblomster. Husker jeg tenkte at hvis forfatteren hadde vært norsk, ville boken blitt slaktet pga dette. Men fordi den var på indisk, så skulle det vel være sånn...

Men det er jo en tynn bok, og historien kan som sagt rive en med, så jeg anbefaler folk å lese den!

Enig med deg. Denne boken lånte jeg som lydbok like etter at jeg hadde lest den. Det ble en overraskende opplevelse. Da fikk jeg plutselig alt til å henge sammen...

Jeg husker jeg likte den godt når jeg leste den, men det begynner å bli mange år siden, så jeg husker ikke helt hva jeg synes var så flott med den. Men jeg husker også at slutten var noe jeg definitivt ikke likte med den også, så jeg tror jeg ble sittende igjen med et litt ambivalent inntrykk av boka. Dessverre er det slik at en bok som starter kjedelig, lett kan tilgis, om resten av boka er bra. Derimot, om slutten er dårlig, er det ofte det man husker.