Bokelskere.no

Ok, så ikke veldig alvorlig, men jeg lurer litt på noe.
Nesten uansett hvor man er kan man observere lesere med nesa stukket ned i en bok, på bussen, i parken, i køer og på venterom. Selv om man strengt tatt ikke skal stirre synes jeg selv det er morsomt å observere (gjerne fra bak min egen bok eller avis) de forskjellige uttrykkene og kroppsspråket til de som leser.
Har noen festet seg til hukommelsen din?

Noen sitter med et slags fryst ansikt gjennom hele seanser, så å si, mens andre skjelver, tar seg til munnen, ler høyt, smiler, gråter eller ser absolutt forferdet ut.

Så jeg antar spørsmålet mitt blir: er du en veldig åpen leser, eller har du pokerfjeset på uansett hva som skjer? Blir du enkelt påvirket av sinnsstemningene til karakterene og det som ellers skjer i historien, eller holder du distansen og ser på det hele fra utsiden?

Selv blir jeg nok ganske lett påvirket av boka jeg leser, og før den er over har jeg vanligvis ledd, grått, vært sur, sinna og nervøs. Og det synes som regel godt på meg hva stemningen i boka er.

Jeg pleier alltid å beglo lesere for å finne ut hva de leser.

Selv ler jeg ofte høyt hvis jeg leser noe morsomt. Jeg har da opplevd at folk rundt meg prøver å få sett hvilken bok det er jeg synes er så festlig. Når det er jeg som ser folk som ler av bøker de leser blir jeg alltid veldig glad.

Jeg så for øvrig en gutt på t-banen her om dagen som så ut til å være rundt ti år. Han satt dypt oppslukt i en bok, og først tenkte jeg at boka han leste var dårlig, men så tenkte jeg herregud, han er bare ti år (jeg leste óg alskens rusk i den alderen) og sitter og frivillig leser en tjukk bok, på t-banen til og med, og så har han en fiolinkasse med seg og alt mulig. Sånne barn liker jeg!

Har vel et godt innøvd pokerfjes men om det er noe sterkt rørende , hysterisk morsomt eller noe som setter meg litt ut, da legger jeg fra meg boken og venter til jeg kommer hjem. Jeg vil liksom ikke " dele " dette med noen fremmede rundt meg.

Jeg blir veldig lett påvirket av bøker, og jeg reagerer like mye når jeg leser blant andre. Hvis vi leser i timen på skolen, kan jeg godt begynne å le høyt midt i stillheten, og jeg holder meg gjerne for munnen og stirrer intenst hvis det blir for spennende. Noen ganger har jeg til og med grått i offentlighet fordi jeg har kommer over en sentimental scene i romanen. Noen ganger kan det være flaut, kommer an på hvor jeg er, hvor mange mennesker det er rundt meg og om det er en stor sjanse for at noen legger merke til meg.

Jeg er nok også en typisk "åpen bok", ja. Husker at jeg som barn lo så høyt av "Stompa følger et spor" etter at jeg hadde lagt meg, at faren min kom opp for å se hva som stod på! Hvis boka er trist, må jeg som regel legge den fra meg, for å tørke øynene før jeg kan lese videre. Prøver å ta meg sammen på tog eller buss og tørker diskret (tror jeg selv) bort litt "rusk" fra øyekroken...

Må le når jeg tenker tilbake på en leser jeg la merke til i Hellas i sommer. Han satt helt alene ved et bord, og leste i -etter det jeg skjønte av tittelen- en krimbok. Skjønte jo fort at boka var veldig spennende, han satt jo tross alt med hele hånda i munnen.. hehe

Jeg setter meg til bokas disposisjon og opplever den, og da er konsentrasjonen min for opptatt til å legge bånd på følelser. Ettersom jeg har Aspergers og nylig fått vite det (februar), har jeg kommet til at det er helt greit å vise følelser (kanskje med noe moderasjon), i alle livets faser - også når man leser. Da jeg var barn slet jeg med følelser, og fra 12-årsalderen hadde jeg steinansikt uansett hva som skjedde. Ti år senere lærte jeg endelig at jeg måtte anerkjenne mine egne følelser - det var også da jeg begynte med fx latteranfall på trikken og opplevelser av at folk faktisk kommer og spør hva jeg leser;-D En form for positiv oppmerksomhet, ergo viser jeg følelser.

Den splitter nye diagnosen min er bare en bevisstgjøring på de siste ti års erfaringer med å vise følelser. Jeg bodde 2 1/2 år i utlandet i løpet av denne perioden. Da jeg kom hjem, følte jeg meg isolert, for folk viste ikke følelser... Jeg nekter å falle tilbake til å bli en av dem. Derfor har jeg ikke noe valg, jeg må jo bare la innlevelsen i ei bok reflekteres;-D

Jeg har generelt et veldig u-approachable ansikt, jeg ser jo alltid sur/sint ut. I hvertfall alvorlig. Så jeg ser vel for det meste sånn ut når jeg leser, men det kommer jo ann på boken. Av og til tror jeg at jeg sperrer øynene opp i forferdelse, eller jeg må smile, av og til bryter jeg ut i en en kort latter.

Steinansikt. Under hele boka har jeg alltid det samme steinansiktet, som jeg kaller det. Er vel for konsentrert til å skjære grimaser da. Har også steinansikt når jeg ser komedier? Hvorfor? Det er sjelden jeg ler av komedier. Men husker svært godt at læreren vår tok med klassen for å se The Lion King på kino da jeg gikk på barneskolen og gråt og gråt da faren til Simba døde. Da var jeg svært takknemlig over at det var mørkt i salen:)Men ellers både når jeg leser en bok og ser film så har jeg bare et ansiktsuttrykk som jeg kaller for steinansiktet:)

Jeg også er sånn som automatisk har litt høyere terskel for å bryte ut i latter eller gråt mens jeg leser på offentlige steder, men det hender jo! Når jeg leste "1964" av Ragnar Hovland lå jeg i en solseng ved hotellbassenget i Miami, og lo høyt. Når jeg leste de siste kapitlene av "Kompani Orheim" var jeg på leir og delte rom med mange andre. Tror ingen våknet av det, men jeg lå og gråt og gråt og gråt...(Tok forresten veldig lang tid å lese de siste sidene også, kunne ikke se igjennom tårene). Så, er nok veldig lettpåvikelig av bøker, men viser ikke følelsene i like stor grad når jeg er ute bladt folk.

Jeg lever meg veldig inn i bøkene jeg leser. Så jeg er nok en åpen bok. Jeg kan til og med komme med utrop som "herregud", "er det mulig?" og "å nei!" mens jeg leser, uansett hvor jeg er.

Jeg er nok en veldig åpen bok. Genrelt sett er jeg en person med mye følelser, og jeg er ikke redd for å vise dem. Og jeg er en person med veldig aktivt kroppsspråk. Sånn er jeg også når jeg leser bøker. Eneste gangene det kanskje er vanskelig å se hva jeg føler om det jeg leser er når jeg leser faktabøker. Da har jeg en tendens til å lage trutmunn av alle ting. Jeg gjør det ikke bevisst, men jo mer jeg konsentrerer meg, jo mer trutmunn får jeg. Så de som kjenner meg vet at når jeg har trutmunn når jeg leser, da er det umulig å få kontakt med meg.

Sånn ellers, når jeg leser romaner. Så tar jeg meg i ansiktet, ler, smiler, får triste øyne som mannen min sier osv. Man kan nesten lese alle følelsene i boka gjennom meg.

Tror jeg ser alvorlig og konsentrert ut når jeg leser, hender allikevel at jeg trekker på smilebåndet eller rynker panna. En gang iblandt hender det vel også at jeg ler høyt, men det skal mye til. Har nok stort sett pokerfjes tror jeg.

Tja. Jeg smiler, rynker pannen, og må iblant tørke av brillene og gni meg i øyekroken, avhengig av boka jeg leser. Lager dog ikke lyd eller påkaller oppmerksomhet på annet vis, så jeg tror man må være virkelig spesielt (og urovekkende) interessert for å legge merke til meg om jeg sitter og snufser litt over lesebrettet på trikken.

Jeg må innrømme jeg ikke ser så mye på andre som leser - er mer interessert å se hva de leser. Til gjengjeld vet jeg at jeg ser skrekkelig sur ut når jeg leser - uansett. Ser alltid sur ut om jeg slapper av i ansiktet, noe jeg har en sterk tendens til å gjøre når jeg leser...

Jeg også ser visst sur ut... men koser meg likevel!

Jeg er en åpen bok, ikke bare når jeg leser, men ellers også. Det er visst veldig lett å se hva jeg tenker og føler. Jeg forsøker å unngå å lese bøker jeg vet er veldig triste eller morsomme ute i offentligheten, ikke at det gjør noe om jeg begynner å le eller gråte, men det kan jo spare meg for noen pinlige øyeblikk.

For det første stusset jeg litt på tittelen din. Animert betyr jo beruset. Jeg vil tro du mener synlig beveget eller kanskje emosjonell. Spørsmålet er vel om vi har evne til å holde følelsene våre skjult eller om vi kan leses som "åpne bøker". :)

Her er det sikkert forskjell på menn og kvinner. Menn er jo opplært til ikke å vise følelser. Derfor sitter vi som ubevegelige statuer og leser. Jeg er intet unntak. Selv om følelsene river og sliter i meg, holder jeg maska! :)

Tror animert brukes i overført betydning når man snakker om beruselse... :)

Animert = livlig, glad, opprømt. (Kan også bety "lettere beruset"). Bare fortsett å la deg animere av lesingen din, du, Enna!

Ah, det visste jeg faktisk ikke, men takk for oppklaring! Kan endre tittelen og litt av beskrivelsen. For øvrig morsomt å se noen som sitter som en statue over lengre tid før de f.eks plutselig bryter ut i latter.

Som regel har jeg pokerfjes - - - men det skal ikke så mye til før det glipper heller. Har måttet legge vekk boka på t-banen fordi jeg begynner å gråte eller får latteranfall! Ikke for at det forsåvidt GJØR noe å gråte eller le på banen, men litt slitsomt. Hm. Nå lurer jeg på hvilken bok jeg lo så fælt av???? Husker jeg lo så jeg fikk tårer i øyenen, og det føltes litt pinlig :)

For det meste merker jeg det ikke før noen sier noe til meg om hvordan jeg ser ut, da kan det selvsagt være litt pinlig iblant. Har også ledd og grått som en galning!

Bra reklame for boka det gjelder da!