Bokelskere.no

Jeg leser med stor interesse alle innleggene i debatten som jeg, sammen med Per Kristian og deg Knut-Arne, har satt i gang om gud og gudsbegrepet. Jeg burde vel ha kastet fyrstikken og løpt, men jeg synes likevel at det burde komme et eksempel på tankegangen min. Eksemplet kan være tvilsomt ut fra posisjonen man er i, men for meg er det godt nok. Til tross for alle tenkelige logiske svikt.

For et par hundre år siden kjente man ikke til radiobølger. Altså ville enhver diskusjon om de fantes, eller ikke , være totalt uinteressant. Om noen følsomme (tilsvarende elektriske spenninger) mennesker oppfattet disse bølgene fra universet, eller hvor de kom fra . kunne de ikke forklares og i verste fall ble det regnet som galskap. Da vi endelig oppdaget disse kreftene , "temmet" vi dem til den trådløse telgrafen, radio, fjernsyn, mobil o.s.v. Vi ser ikke disse bølgene, men de er der. Vi kan ikke gjøre bruk av dem uten kunnskapen og utstyret som kan omdanne dem. Knuser jeg TV-apparatet mitt har ikke det noen virkning på f.eks. NRK. De sender ufortrødent videre. Altså kraften (radiobølgene)finnes fortsatt. På samme måten ser jeg på det som vi kaller for "Gud". Når jeg en gang dør fortsetter det som "er" videre til all evighet. Det sies at forfatteren Per Sivle rotet seg alt for langt inn i bl.a. disse spørsmålene vi diskuterer her. Han ble gal til slutt og gjorde ende på seg selv. Jeg tar det heldigvis mer piano. Det er bare slik - tenker jeg.

(Men det går jo an å få et nytt TV-apparat som har bedre kvalitet og tar signalene bedre inn enn det som ble kassert)