Bokelskere.no

Så godt å vere tilbake i barndommens Oliver Twist, denne gongen i original språkdrakt og i uforkorta utgåve!

Eg har ennå ikkje lese så mykje som ein firedel, men eg koser meg over korleis Dickens hudflettar samfunnet ved hjelp av ironi og satire, korleis han viser den råe vaksenverda gjennom eit barns auge og ikkje minst korleis han begynner å leggje ut tråder som vil bli nøsta opp: Vi har hørt om fødselen, vi har så vidt møtt Nancy og vi ser korleis Mr. Brownlow undrar seg over trekk i ansiktet til Oliver ...

Dette er den ene boka av Dickens jeg i det minste har hørt om og kjente til, gledet meg derfor til å lese den. Jeg kjenner igjen skrivestilen (satire og ironi som du nevner) og hans flotte personskildringer, men bortsett fra det så er den helt ulik. Det er forfriskende å lese 2 så forskjellige bøker av samme forfatter. Virker som mange av dagens forfattere holder seg til samme historien gang på gang.

Der jeg koste meg med mat og drikke i The Pickwick Papers, føler jeg med lille Oliver der han går sulten. For ett fælt sted verden kan være.

Gleder meg til å nøste opp trådene, selv om jeg har min teori :-)

Etter tretten kapittel: Vi skjønner at det er noko som koplar Oliver til måleriet. Og Bill Sikes er introdusert. Det lyt vere ein grunn til at han er med i forteljinga ...

Dickens har altså klart å skape interesse hos "the intelligent reader" for korleis dette skal utvikle seg - heilt nødvendig, for romanen vart fyrst seld som hefte, som ein føljetong.

Mens eg, gripen av møtet mellom Nancy og Rose, nærmar meg slutten av romanen, les eg i Dag og Tid for 16.9.2011 at Dostojevskijs fyrste spørsmål etter at han slapp fri frå Sibir i 1854, var: "Kan eg få den siste Dickens-romanen?" Eg skjønner han godt.