Bokelskere.no

Her kan vi diskutere denne tre-akteren fra 1892.

Jeg sitter og leser Arne Duves "Ibsen - bak kulissene", og har nå kommet til hans kommentarer omkring Bygmester Solness. Han nevner (som du også sier her nedenfor) Hildur Andersen som en av modellene til Hilde Wangel, og Knut Hamsuns foredrag som nok har bidratt til skikkelsen Ragnar Brovik. I følge Duve, er det dette skuespillet som best belyser Ibsen selv og hans indre konflikter. Han mener det her, som i de fleste av hans dramaer, dreier seg om konflikt mellom livet og plikten/kallet, det å tørre å leve livet fullt ut eller å trekke seg tilbake og skjule seg bak dikterkallet.

Duve dveler ved årsaken til at Ibsen etter mange år i utlandet plutselig bryter opp og flytter tilbake til Norge i 1891. I september 1889 traff han Emilie Bardach som da var 18 år. Den aldrende dikteren forelsket seg og brevvekslet med henne inntil han brøt korrespondansen i desember 1890. Han kalte henne maisolen i mitt septemberliv. Emilie Bardach fant tilfredsstillelse i å få tak i andre kvinners menn, og uten at dette ga henne samvittighetskvaler. Dette fascinerte Ibsen, som selv ofte var plaget av skyldfølelse og ønsket en mer robust samvittighet(fremdeles i følge Duve). Det begynte å gå rykter om skilsmisse, og dette var muligens årsaken til at han brøt forbindelsen og reiste tilbake til Norge.

Sitat:Når det kom til stykket, var ikke Emilie Bardach annet enn hans eget ønske om ungdom, vitalitet og en robust samvittighet. Og episoden med henne var et velkomment incitament for hans litterære produksjon. Det var så deilig å leke med tanken om det umulige; byggmester Ibsen visste så godt at han ikke kunne gi seg livet i vold og bygge et hjem med plass til barneflokken og en lykkelig far og mor.

Duve ser på fru Solness som et symbol på diktningen. Hun levde i sin egen verden - i lek med sine deilige dukker - og tapet av dem kommer hun aldri over. Tapet av barna kunne hun nok alltid bære, men alle de gamle minnene - og dukkene - savnet hun langt mer. Det er ikke så vanskelig å kjenne igjen Ibsen selv, som måtte holde seg til diktningen. Hilde Wangel - livet selv - kommer som et forfriskende stormvær inn i byggmesterfamiliens sykelige og forvridde tilværelse. Men Solness er redd for livet og ungdommen.

Gjennom hele boka trekker Duve paralleller til Ibsens eget liv, og i alle dramaene finner han elementer av Ibsens egen splittede karakter i de ulike skikkelsene (altså i flere skikkelser i samme drama). Noen ganger synes jeg kanskje han overfortolker, men det er uansett veldig interessante synspunkter han kommer med. Og så er det heldigvis slik med stor kunst at den kan tolkes i flere retninger og gjerne har flere lag!

Artig å lese nye innlegg om Ibsen Samlede. Blir nesten som en liten repetisjon av lesingen ifjor.

Forøvrig er jeg helt enig i det du skriver helt til slutt. Har også opplevd å kunne tolke et litterært verk i andre retninger ved gjenlesning enn jeg gjorde under tidligere lesninger. Så da er det nok leseren som har forandret seg med tiden. Vil jeg tro.

Jeg har lyst til å komme med en liten og ubekreftet Ibsen-anekdote.

På 1850-tallet startet den 15 år gamle Modum-gutten Gudbrand Gregersen sin livsvandring fra et norsk bondesamfunn via byggmester-utdanning i Kristiania og København gjennom store deler av Europa inntil han endte som eier av et av Ungarns største entreprenørselskap.

Da Henrik Ibsen besøkte Budapest på 1880-tallet for å overvære premiæren på Et Dukkehjem på det ungarske Nasjonalteater var han gjest i Gudbrand Gregersens hjem. Her så han norsk byggekunst og norsk treverk i alt interiør. Han besøkte også byggearbeidene ved Stefansbasilikaen, der Gregersens byggmesterkunst var i ferd med å bli installert i dører og vinduer. Det sies at Ibsen utvidet sitt opphold i Budapest og at han og Gregersen ble gode venner.

Om byggmester Gregersen ga inspirasjon til Bygmester Solness tier historien. Likevel finnes det likhetstrekk. Gregersens hjem kan fortsatt besøkes i Budapest. Det ble anektert av kommunistene etter andre verdenskrig. Gregersens etterkommere ble sendt i plikttjeneste på gårdene utenfor byen. Sirkelen ble sluttet. Byggmester Gregersens livsverk ble langsomt tilintetgjort. Kanskje Ibsen var framsynt, uten å være klar over det. :)

En liten korreksjon som jeg mottok fra den norske ambassaden i Ungarn idag. Ibsen besøkte Budapest og så Emilia Markus som Nora i 1891. Det var imidlertid ikke premieren. Den var i 1889. Ibsens besøk i Budapest samsvarer imidlertid godt med den tiden da han sannsynligvis skrev på Bygmester Solness.

Litt vanskelig å vite hvor man skal plassere nye innlegg siden vi er på litt forskjellige steder i handlingen. Jeg legger et innlegg her på toppen, så slipper i alle fall folk å rulle langt nedover i tråden for å finne det.

Har igrunnen ikke så mye å si om selve skuespillet i tillegg til det som allerede er sagt. Den beste beskrivelsen av stykkets kjerne er nok Hildes sitat (av et ordtak?): "Hovmod står for fall".

Ellers leser jeg Hans Heiberg " "... født til kunstner" Et Ibsen-portrett", og jeg siterer litt derfra:

"Da Ibsen kom tilbake fra Nordkapp i august 1891, oppsøkte han igjen stadsingeniør Andersen. Da var familiens musikalske datter, Hildur, på fottur til fjells. Hun var allerede ferdig utdannet pianistinne og 27 år gammel. Få dager senere kom hun tilbake fra fotturen, og Ibsen og Hildur ble gode venner. I løpet av kort tid ble de til og med så nære venner at de senere feiret sin vennskapsdag, den 19. september. Og den dagen har Hildur Andersen, tross sin beskjedenhet, ikke kunnet unngå å få inn i verdensdramatikken. Det er den dagen Hilde minner byggmester Solness om da hun ti år etter deres første møte forlanger at han skal gi henne det kongerike han har lovet." (side 273)

Interessant!

Og enda mer interessant for en Hamsun-entusiast som meg:

"Den 7. oktober var Hildur Andersen sammen med ham [Ibsen] på første benk da den unge Knut Hamsun innledet sin foredragsturne om moderne norsk litteratur." (s. 274)

"Likevel er det merkelig at Hamsun på det tidspunkt var så nærsynt i sin avsky for Ibsen at han ikke oppdaget at Ibsen for lengst hadde slått inn på nettopp den linjen Hamsun gjorde seg til talsmann for. Kjennetegnet for en rekke hovedpersoner Ibsen det siste tiåret hadde diktet, er jo de underbevisste nyansene som kommer til syne i deres vesen og atferd." (s. 275)

"Men fra den andre siden kommer den unge kunstneren, den nye byggmesteren som blir holdt nede av Solness, av kolossen på leirføtter som har sin veldige autoritet å forsvare. Unge Brovik er Knut Hamsun i lett forkledning." (s. 276)

"kolossen på leirføtter" er jo en svært god beskrivelse av byggmester Solness. Ikke sant?

Å lese stor litteratur og bøker om forfattere (biografier, monografier) og verker er sannelig både givende og lærerikt.

Ad "Hovmod står for fall", - jeg tror det kommer fra Bibelen uten at jeg tør si det sikkert.

Høres ut som et ordspråk. Kanskje et av Salomos'(??)

Ofte bruker man slike uttrykk uten å vite hvor en har de fra, men Google er "kjekt å ha":-)

Ordspråkene 16,18. ”Stolthet fører til undergang, og hovmod står for fall.”

Tredje akt

Hovmod står for fall. Her kommer Solness sin vel overdreven selvfølelse til uttrykk. At han er utvalgt av Gud til å bygge kirker og at han ved å ikke adlyde har blitt straffet. Han slites mellom en overdreven selvfølelse og skyld/samvittighet. Selvfølelsen får næring ved Hilde Wangel og skylden næres ved samvær med konen.

Det er spennende å gå dypere inn i eldre stykker. Her ser man at verden er den samme, uansett tidsepoke. Jeg leste stykket for første gang i forbindelse med et studium der psykologi var en stor del av studiet. Skulle likt å sett mine kommentarer til stykket den gang, men det er nok kastet eller pakket bort.

Ferdig med tredje akt.

Ja så var det som jeg tenkte at det var byggmesteren som endt sitt liv i denne akten.
Til tross for Solness din høydeskrekk klatret han opp til tårnet for å legge på kranset oppmuntret av Hilde.

Ja Hilde, hovmod står for fall i dette stykket her.
Solness har ofre sin egen og andres lykke for å kunne oppnå sine mål.

Da har jeg lest hele dramaet.

"Hovmod står for fall" er nok en riktig beskrivelse av stykkets tema.

Første delen av ordspråket ("Stolthet fører til undergang") kan vel også gi en pekepinn om hva Ibsen vil fortelle med skuespillet. Solness er så stolt at han trosser sin egen høydeskrekk ved å klatre til topps.

En byggmester kan jo ikke være redd for høyder.
Et paradoks / en selvmotsigelse.

Men Hilde Wangels drøm om et luftslott ble vel oppfylt?

Hvis vi spinner litt videre på dette, kunne Solness, med en annen kone f eks, vært en helt annen mann..??... Kona var tilsynelatende usynlig, men likevel bebreidet hun sin mann for mye. For barna? Tja, men mest for brannen, som tok i fra henne "livet". På den måten så var hun jo med å "skapte" den mannen som Solness til slutt ble. Akkurat denne tanken synes jeg er litt spennende, er Solness født sånn, eller ble han sånn, - og hva/hvem var i tilfelle medvirkende til utviklingen av Solness sin personlighet

Det er en liten stund siden jeg leste stykket, men jeg oppfattet Solness også som en person som har klatret høyere enn han egentlig makter rent yrkesmessig. Han er helt avhengig av Ragnar som sin assistent, og når han skal slutte, vil det bli vanskelig for Solness å opprettholde firmaet. Han har ikke oppnådd det han ville verken i kjærligheten eller i kunsten.

Lest 1. og 2. akt. Hilde har fått et psykologisk grep på byggmesteren og som lar seg styre av denne beundrerinnen.
Ungdommen presser på han fra flere kanter, og hvordan vil han løse dette, mon tro. Det nytter kanskje ikke å flytte til nytt hus heller.
Problemstillingen er den samme som i så mange av stykkene til Ibsen.

Kvakk litt til da jeg leste anmeldelsen din første gang. "Hilde har fått et psykologisk grep på...". Det var da jeg fant ut at jeg ville lese boka på nytt.

Hilsen Hilde:-)

Jeg ser på Solness som en som ser mange ting forsvinne; ungdommen, sin egen tid som "mester" o l. Og når min navnesøster kommer inn og smigrer han så blir han styrt, -ikke av henne, man av sin egen forfengelighet.

Andre akt

Her får vi vite at huset til Solness og kona brant ned. Ingen kom til skade fysisk, men fru Solness fikk psykiske skader og dette førte igjen til at tvillingguttene deres døde.

Byggmester Solness mener at han er skyld i denne ulykke siden han hele tiden har ønsket seg personlig suksess selv om det måtte være på bekostning av de rundt han. Han mener at han er en av de få som får det som han vil hvis han bare ønsker seg det sterkt nok.
Han sier flere ganger at han er gal, men Hilde mener at han er frisk og at det er samvittigheten hans som er problemet og at den skulle vært mere robust.

Solness både elsker og hater ungdommen. Han frykter at Ragnar Brovik skal overta hans stilling som byggmester. Derfor behandler han Ragnar på en stygg måte. Ragnar ønsker seg kun et godt skussmål fra Solness slik at hans døende far skal bli beroliget. Det blir tilslutt Hilde som overtaler Solness til å skrive dette skussmålet.

Det blir en spennende tredje akt. Her skjer det nok dramatiske ting.
Hvem må bøte med livet lurer jeg på :)

Solness slites mellom skyld og følelsen av å være "utvalgt". Og når man er blant de utvalgte så trenger man ikke å ta menneskelige hensyn, fordi man tjener et høyere formål. Samtidig føler han skyld, for han har sviktet Gud, ved å slutte å bygge kirker og i stedet for gått over til å bygge hjem for menneskene.

Men tankene hans virrer fra skyldfølelsen over å ha sluttet å bygge kirker til tanken om at han, ved sine ønsker å å bygge hus til seg selv har forårsaket brannen vi leste om i første akt. Han ser på seg selv som en liten Gud, den godeste Solness.

Dette diktet skrev Ibsen før han begynte på dette skuespillet.
Ibsen sa at diktet var hans "første forarbejde til Bygmester Solness".
Syntes det var et flott dikt å ta med seg før jeg starter å lese :)

De sad der, de to, i så lunt et hus
ved høst og i vinterdage.
Så brændte huset. Alt ligger i grus.
De to får i asken rage.

For nede i den er et smykke gemt,
et smykke, som aldrig kan brænde.
Og leder de trofast, hænder det nemt,
at det findes af han eller hende.

Men finder de end, de brandlidte to,
det dyre, ildfaste smykke -
aldrig hun finder sin brændte tro,
han aldrig sin brændte lykke.

FØRSTE AKT

Alle personene (unntatt 'Nogle damer' og 'Folkemængde på gaden') opptrer i denne akten, og vi blir på en måte ganske godt kjent med dem. Kanskje fordi det bare er tre akter i dette skuespillet.

Tittelpersonen har jo en hovedrolle i stykket og det ser ut som frøken Hilde Wangel vil være den som fører handlingen videre sammen med ham.

Vi får mange opplysninger om det som har hendt tidligere (retrospektivt), både når det gjelder ekteparet Solness, far og sønn Brovik, Hilde Wangel og Kaja Fosli. Hva slags funksjon huslegen Herdal har i skuespillet, har jeg ikke dannet meg noen mening om foreløpig. Han skulle vel ikke være dramatikerens talerør?

Byggmesteren gir et ganske ufordelaktig inntrykk. Han er en streber som har brukt simple metoder for å oppnå makt og posisjon (status). Og nå er han i tillegg blitt redd for at yngre krefter skal utkonkurrere ham.

Det spørs om ikke Hilde Wangel får den godeste byggmesteren til å begå noen dumheter etter hvert. Det ser ut som hun har store evner når det gjelder å manipulere og "snurre rundt lillefingeren".

Det virker som Aline og Halvard Solness lever i et nærmest ulykkelig ekteskap, og fruen har kanskje gode grunner til å mistenke mannen for å være "utro", jfr. hans forhold til Kaja Fosli (og trolig etterhvert Hilde Wangel).

Lest første akt.

Gjennom byggmester Solness viser Ibsen oss hvordan stor suksess kan virke inn på personligheten.
Det er tydelig at Solness er redd for å miste den posisjonen han har bygd opp. Han er redd av for ungdommen som han frykter skal komme å ta hans plass.
Han er også en mann som er glad i damer.
Det er nok disse to sidene ved han som vil føre til ulykker for byggmesteren :)

Hilde Wangel møtte vi jo i forrige stykke også, Fruen fra havet.

Har lest at Ibsen i dette stykket har brukt deler av sin bakgrunn og sider ved sin egen personlighet.
Ibsen hadde omgang med andre kvinnen tiltross for at han var gift med Suzannah.
Ibsen opplevde en stor brann i Skien og brannen vi etterhvert får vite mer om her er nok inspirert av dette.

Nå klarer jeg også å kaste meg inn i denne tråden. Er noen år siden sist jeg leste stykket så nå fant jeg boka fram igjen: Mitt inntrykk av Solness er i første omgang negativt, men samtidig ser vi et menneske med stort behov for oppmerksomhet og å bli "tilbedt". Er det ikke slik hos mange mennesker mennesker? Ved å kue andre så opphøyer en seg selv?

Så gøy da Hilde :)
Enig i at mange er som byggmester Solness. Man skal opp og frem for enhver pris.

Ibsen sine gode beskrivelser og karaktertrekk hos hovedpersonene har vært utrolig spennende og interessant å lese om.
Man kjenner både seg selv igjen av og til, og man vet at "sånne personer" har man møtt på sin vei.